Intelligent liv

Stadig vekk leser jeg her og der om folks evige jakt etter intelligent liv på andre planeter. Hva med å begynne å lete på jorden først? Fortrinnsvis med speil heller enn kikkert ...

Skrivekløen min er midlertidig stillet, enten på grunn av den søte juletid, eller kanskje mer sannsynlig på grunn av latskap, men jeg vil dele med dere noen agurknyheter som jeg den senere tiden har svirret innom. Jeg skrekkfascineres av kommentarfeltet på mange av artiklene. Det er da jeg begynner å grunne på dette med intelligent liv ...
Noen ganger trenger man ikke andres kommentarer for måpe. Milde Moses.

Tenn levende lys

En av de første gangene jeg kan huske at jeg tenkte på forskjellene mellom mennesker fra ulike deler av verden, var da jeg i første klasse lærte sangen "Alle er forskjellig, men det er utenpå."

At sangen handlet om overflatiske forskjeller skjønte jeg, men jeg fikk det likevel ikke til å rime. For hvis vi var så like, hvorfor trengte vi å synge om det, da? Dessuten syntes jeg ikke at jeg var så lik alle andre heller. Jeg husker at jeg så meg rundt i klasserommet, og så mange barn jeg ikke kjente så godt enda, og alle var forskjellige men ikke bare utenpå.

Som voksen forstår jeg selvsagt den pedagogiske hensikten, men som barn så jeg det som tidligere nevnt i et innlegg, helt bokstavlig og ganske svart-hvitt. Jeg kan huske at jeg endatil grunnet på om de kanskje mente den indre fysikken, for den er jo ganske lik hos de fleste.

Den gangen sang vi dessuten lystig i vei på visen om hottentotten Hoa. Nå for tiden er den uønsket på reportoaret hos de fleste smårollinger, og godt er kanskje det, men den gang da, var den et eksotisk innslag innimellom Pål sine høner, Mikkel Rev og Da klokka klang.

Så gikk noen år, og så plutselig hørte jeg plutselig sangen Tenn dine levende lys over Europa. Jeg tror det var Trygve Hoff som sang. For meg som er vokst opp i et bunnsolig arbeiderhjem gikk den rett inn. Hjertet formelig svulmet, og fremdeles får jeg gåsehud av å tenke på den - noe som skjer støtt og stadig, siden jeg fort tenker på den når jeg tenner stearinlys. Det gjør jeg ofte. Tenner lys, altså. Så tenker jeg da, på sangen og Trygve Hoff og den gangen da vi var på teaterøvelser og han ble sur fordi han tapte i mimekonkurranse.

Deretter kom band aid og live aid-konserten, og alle var enige om at vi skulle ta vare på verden og hverandre, og Bob Geldof ble Sir Bob Geldof smått om senn.

Og nå?

Nå tenner jeg levende lys.

Da jeg var liten

Det var den gangen da alt som ikke var i farger var i svart-hvitt. Tv-bildet også. Jeg lærte f.eks at russerne var snille, det fortalte mine besteforeldre meg. Bestefar og hans bror hadde sittet i konsentrasjonsleir. De fortalte ikke så mye om det, men det som ble sagt, kom med lav stemme og øyne som ble fjerne. Jeg turte ikke spørre så mye heller, men visste at gruelige ting hadde skjedd der, ting som gjorde min snille bestemor mørk i øynene.

Men så kom russerne. De var de som befridde fangene, sa besteforeldrene mine. De sa nok mye mer også, men det jeg hørte, var at russerne var snille. De hadde mat og tepper med seg, sa besteforeldrene mine.

I hodet mitt var tyskerne et mangehodet monster i svart-hvitt, helt til bestemor fortalte om den tyske soldaten som ikke var mer enn 16-17 år. Han så lengselsfullt etter et trau med skyller som min oldemor skulle servere grisene. Den tyske guttungen ville jo helst vært hjemme hos moren sin, sa bestemor til meg. Han var sulten han og. Så var de mennesker, da, og de færreste var onde. Bestemor satte farge på tankene mine.

Så da jeg var liten, var russerne snille og hadde pelsluer fordi det var så kaldt der de bodde.

Fra Amerika kom Elvis, Rock n`roll og Juicy Fruit, og amerikanerne ønsket hverandre Merry X-mas - som jeg selvsagt leste akkurat slik - og de hadde ildrød nisse med kritthvitt skjegg og Coca Cola i hånden, i motsetning til vår nissefar med grått ragg og knickers.
Fra Spania kom appelsiner og dukker med kullsvart hår, pupper og kastanjetter.

En venn av familien reiste ute, på den Norske Amerikalinje. Bare navnet smakte krydret og eksotisk. Han var borte i måneder av gangen, og av og til dukket det opp brev. Tynne, tynne konvolutter med røde og blå striper rundt, merket "Air Mail." Det sto nesten alltid forskjellige navn på stempelet, og til dags dato tenker jeg på ham når jeg hører Jim Reeves synge "White Christmas." Jeg pleide å se for meg den seilende sjømannen stå ensom på en strand på Hawaii mens han lengtet hjem. Nå vet jeg ikke om han egentlig gjorde det, lengtet til kalde, snøfrosne Norge, altså, men i mitt hode, fylt av tanker i svart-hvitt med rosa kant, var jeg helt sikker på at han gjorde det - det ville jo jeg gjort.

Da jeg var liten var verden svart-hvitt. Nå er det opptil flere nyanser i grått.

Sommer?

Jeg vet at noen synes det er fryktelig irriterende med mennesker som er positive og har et generelt optimistisk syn på livet og tilværelsen, men jeg vil ikke kues!

Jeg kjenner for eksempel at jeg lett kan surne når folk til stadighet skal presse meg til å samtykke i at sommeren er over.

Den er ikke det!

Ikke tale om! Det er ikke høst.

Nå er jeg kanskje en anelse gammelmodig i språket mitt, men det er da noe som heter sensommer? Sensommeren varer til et stykke ut i september. Da er det tidlig høst.

Den virkelige høsten begynner ikke før omtrent samtidig med OD. Operasjon Dagsverk, altså, og det er i oktober. Da kan man nemlig få ellers motvillige ungdomer til å rake løv mot noen kroner til et godt måltid og en kopp varm kakao, og når faller løvet? Om høsten. Altså i oktober.

Så kom ikke her og fortell meg at sommeren er over.

DEN ER IKKE DET!

Røyksignaler

Altså ...

Her henter jeg frem den rustne, gamle grillen som vakler ustøtt på skjelvende ben. Gjøre ren risten fra i fjor? Trengs ikke - vi brenner av det gamle greiene, og vips er det så å si sterilt.
Jeg heller rikelig med kull oppi trauet - når rusten ikke synes, finnes den ikke, det vet alle. Pøser på med tennvæske og venter de foreskrevne minuttene.

Mens jeg venter, henter jeg frem de feiteste, fettdryppende grillribbene jeg bare kan finne, hele tiden mens jeg nynner forventningsfullt.
Jeg tenner opp og venter utålmodig på at flammene skal legge seg, og at kullet skal bli lekkert hvitt på toppen - og legger på ribbebitene litt før, og ganske riktig; i løpet av kun kort tid er nabolaget røyklagt mens duften av tennvæske river i nesen. Jammen bra jeg husket å ta batteriet ut av røykvarsleren - klok av skade. (Jeg er fremdeles litt døv på det ene øret etter forrige gang, og katten stikker så fort den kan når jeg henter frem kullposen.)

Nå er det bare å vente, tenker jeg mens jeg nynner og spruter vann på flammene. Alle vet at flammer som er næret av svinefett ikke slukker av vann, men gammel vane er vond å vende, så her skal det flamberes.
Jeg venter stadig mens kjøttstykkene forvandles til neste søndags opptenningsmateriale, og skjønner med et sukk at jeg like gjerne kan hente karbonadene og grille dem i stedet.

Det kom ingen brannmenn denne gangen heller.

For pokker

Jeg tror ikke folk egentlig forstår hvor enerverende det er å være over gjennomsnittet opptatt av språk generelt, og det norske i særdeleshet. Overalt hører man språkpadder og forvrengte ordspråk, i hver eneste avis man åpner florerer det av, ikke bare skrivefeil, men grammatikalske blemmer som kan få det til å velte seg i mellomgulvet på en stakkar.

Men får man forståelse? Nei, så men! I beste fall får man en overbærende latter, men som regel bare oppgitte sukk, og beskjed om at det er da virkelig ikke så farlig.


Ikke så farlig?


Språket vårt lider og pines og vrir seg i vånde!


Da jeg gikk på barneskolen, lærte jeg en del regler for godt språk. Vi pugget og leste og memorerte i vårt ansikts sved, og til sist satt det for det meste. Og hvorfor det?

Fordi at uten regler, dør språket. Jovisst, er språk dynamiske, skulle bare mangle, det må de være, men man trenger ikke kaste språkvettet på båten av den grunn.
Vi lærte for eksempel at det heter å stille et spørsmål. Man spør noen om noe, eller stiller noen et spørsmål. Så hvorfor i alle dager skrives det til stadighet at man spør noen et spørsmål? Hva? Hva? Hva?

Min lærer fortalte oss dessuten at det heter å lytte til musikk, eller eventuelt å høre på. Lytte til, eller høre på. Man lytter ikke på! Man lytter til! Jeg skulle ønske jeg hadde total makt over folk hva språk angår. Ikke for alltid, men en dag eller to. I så fall skulle de få skrive denne setningen hundre ganger.
Nei, de ville ikke elske meg for det, kanskje ikke en gang takke meg om hundre år, men jeg ville i det minste sove godt etterpå.

Kanskje jeg skal stille til valg?

Jo, det er sannelig noe å tenke på ...

Hvis man roper i skogen

Får man svar da?
Og om man får det, hva vil det være? Hvem svarer?
Det er noe som fascinerer meg med gamle ordtak og uttrykk. Hvordan oppstår sånne, som for eksempel altså dette, som vel strengt tatt lyder "Som man roper i skogen får man svar."
Jeg regner det som temmelig sikkert at det egentlig spiller på at man får svar som man spør, og dersom man gjør det i skogen, lyder stillhet?

Eller?

I så fall kan man ikke rope om våren. Om våren er det ikke stille i skogen. Det er et øredøvende spetakkel av fuglekvitter, velsigne dem, rasling og tusling i årgammel løv fra ekorn og tusser og spurv. Spurv? Nei, de bor kanskje ikke i skogen. Duer, da? Eller meiser og spetter? Gjøk og Sisik, garantert.

En venninne stilte meg et spørsmål for en tid tilbake: Lager maur lyd? Selvfølgelig gjør de det, svarte jeg sporenstreks. Det mener jeg oppriktig talt at de gjør. Så mange individer på et sted kan umulig være helt tyste?
Men etterpå har jeg gått og tenkt mye på hva slags lyder de lager. At det kommer ørsmå slepelyder når de frakter ting til og rundt i tua, det er så, men lager de sine egne lyder? De har jo redskaper til å høre med - disse små antennetingene på hodene deres (eller er det bare Pixar som fremstiller dem sånn?), skal vel oppfatte lyd? Eller i det minste vibrasjoner? Er det ikke da naturlig at de lager lyd? De kommuniserer utvilsomt. Er de kan hende mest på det taktile? Eller er det lukt som gjelder? Jeg tror ikke svaret kommer til meg om jeg roper i skogen, men kanskje om jeg sitter helt stille?
Det største problemet med det som jeg umiddelbart skuer, er selvsagt ... hvem i all verden kan klare å sitte stille og lytte til en maurtue?

Og naturligvis må jeg ta med det lille hodebryet, den lille filosofiske saken man ynder å dra frem i festlige lag.
Dersom et tre faller i skogen, og ingen er der, lager det lyd, da?

Selvsagt, Staff

Det er så mye uforutsigbarhet her i verden, men én ting kan vi i det minste regne med. Staff vil alltid, uten unntak, snakke forsonlig om pedofile monstere. Den mannen er er oppkomme, intet mindre, av vrøvel og usmakeligheter. Mitt håp er at skribenten av artikkelen jeg nettopp har lest har feiloppfattet mannens utsagn. Kan hende han ironiserte og harselerte? Håpet er lysegrønt ...

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/05/03/534299.html

Joa ...

Man kan saktens fra tid til annen lure på akkurat hvor mye bevegelse det er i øverste etasje. (Kodeord for hjernen - eller der den skal befinne seg.) Det er ett av to:

A: Der er svært lite bevegelse, derfor glir informasjon forbi uten å feste seg.

B: Der er aldeles for meget bevegelse, slik at informasjon glir inn, kastes rundt, og forsvinner innimellom infoen om hvor man la bilnøklene og når man egentlig hadde time hos legen - mest sannsynlig i går.

Man (jeg) lar seg engasjere i diskusjoner i ymse fora, med kolleger, venner, familie og så videre, man (fremdeles jeg) leser aviser fra tid til annen og holder seg noen lunde oppdatert, i det minste nok til ikke å drite helt på draget når en brennaktuell konflikt skal diskuteres, disputeres og dissekeres.

Det er ikke bare det at du (egentlig jeg) skal passe på å holde rede på navn på aktuelle kandidater til å overta for den amerikanske riksklovnen, og i tillegg helst vite hvem det er politisk korrekt å "holde med", i tillegg er det en definitiv fordel om du (yep, jeg), evner å skille mellom ulike politiske fraksjoner i krigførende land du ikke visste navnet på før i går, og hvorfor de kriger og hvor lenge det har pågått.
Forbannet være internett, før kunne jeg bare la avisen drukne i poskassen mellom reklamene fra Bohus og Coop OBS, Norges eneste Hypermarkedkjede - hva pokker nå det måtte være, og dessuten kunne jeg bare la være å slå på tv mellom halv åtte og åtte. Ja, dette var jo i hine hårde dager, da vi på en god dag hadde tre kanaler, og Dagsrevyen het Dagsrevyen, og begynte klokken halv åtte, i håp om å skjerme de søte små mot gruelige bilder. Da hadde vi ikke gruelige bilder heller. Egentlig. Nyheten brukte nemlig litt tid på å reise fra A til B.
Med internett, derimot, slår vi (jeg) av det? Med mindre maskinen krasjer, eller det tordner? Dermed får vi blodferske nyheter inn, lenge før det har tørket. Blodet. Vi får minutiøs oppdatering om lommemannens bevegelser og hans aktede advokats uttalelser, raskt og effektivt. Er det noe rart man frustreres?

Men altså. Hva var det jeg skulle si?

Noe om for meget bevegelse i øverste etasje. Det var noe jeg hadde tenkt å si i den forbindelse.
Men det har jeg glemt.

Godt nytt for godtemonser - eller er det momser?

Se det, ja. Her skal jeg skrive ned noen tanker rundt et egentlig deilig tema, og allerede i overskriften støter jeg på problemer. Heter det godtemons eller godtemoms? Jeg har alltid sagt godtemons, og har regnet med at det er en slags avledning fra uttrykket "Det var mat for Mons, det." Jeg ser alltid for meg en skikkelig feit, fornøyd katt som skal få et måltid mat - ikke ulikt den feminine utgaven av arten, katt altså, så treder på myke poter på gulvene mine. Det er ikke umulig at jeg tar feil, men jeg har ikke tenkt så mye over det - før nå. For da jeg skulle sette meg ned og vippe opp tankeventilen for å unngå eksplosjon i de øvre gemakker, rant det meg i hu at jeg hadde hørt noen, og med noen, mener jeg fler enn en, kalle det godtemoms. Og da måtte jeg jo gjøre litt research, for å unngå blemmer som både den ene og andre ville elsket å påpeke. Jeg fikk 282 treff på google på -mons, mens jeg på -moms, fikk 131 treff, noe som kan antyde at det er jeg som har rett. Jeg stemmer for det. Jeg mener - godtemoms? Nå er staten riktignok ivrig etter å skattelegge oss, og de er riktig så på krigsstien når det gjelder helse, men man kødder ikke med godteriet til folk. Man betaler moms på altfor mye allerede.

Hvor var jeg, egentlig?

Jo!

Gode nyheter for godtemonser! Jeg har latt meg fortelle at det går åtte kokosboller på et wienerbrød. Man lærer så usigelig mye av å se på Nytt på Nytt på nytt. Jeg tror i hvert fall det var der. Jeg kan ikke forestille meg at Dorthe Skapell ville bry seg om å fortelle oss om sine hemmelige kjøleskapraid og hvordan man finner ut sånne obskure ting. Løvebakken har ferie, og Karsten Tveit bryr seg neppe, så det må ha vært der. På Nytt på Nytt, altså. Jeg tror ikke hun der blonde som jeg aldri husker navnet på, mente at man skulle legge kokosbollene oppå det fete bakverket, jeg tror ... nei, nå kom jeg på det! Det var de i hjelpekorpset! Hun andre lille blonde - eller var det den høye mørke? Uansett ... De fortalte at det gir det samme å spise åtte kokosboller som å spise et wienerbrød. Jeg er ikke helt sikker på hva "det samme" består av, men antar at det dreier seg om kalorier. Jeg tror ikke det kan dreie seg om kvalme - føler på meg at jeg ville blitt kvalmere av så mange kokosboller enn av et wienerbrød. I hvert fall konsumert i løpet av like lang tid. Men min dårlige samvittighet skulle være omtrent den samme.

En god venninne av meg sa til meg her forleden at hun har fått høre at hun kan snakke en time om en loff. Hun mente at jeg kunne skrive et langt stykke om samme emne. Jeg er ikke helt sikker - det er mye mulig at hun har rett i det. Det er bare det at jeg liker kokosboller mye bedre. Wienerbrød også. Men jeg vil ikke ha kokosboller på det.

Seriøst

I beg to differ

I en artikkel i Dagbladets magasin, påberoper Andreas Viestad seg å vite - på vegne av alle, at Spaghetti Bolognese er den retten vi liker. Alle.

Hm, la meg tenke.

Neimen om jeg gjør! (Irritert bannord, fjernet av hensyn til min mor.) Jeg liker ikke Spaghetti Bolognese, dersom den defineres ved å kombinere pastasnører med en eller annen form for opphakket og/eller kvernet kjøtt sammen med tomatbasert saus av noe slag. Jeg ikke bare ikke liker det - jeg kan ikke fordra det! Det samme gjelder forresten datteren min. Altså jeg liker henne, men hun liker heller ikke spaghetti Bolognese.
Andreas Viestad, du snakker ikke med min stemme, bare så du vet det.

http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/03/19/530169.html

Spooky ...

Nej, nu jäklar ... Hold på alle personlige eiendeler, folkens. Hvor er Fantomet når man trenger ham, sier nå jeg. http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/03/24/530424.html

Vinterundringsland

Etter at snøen uteble da vi trengte julestemingen som verst, har den altså ankommet.

Jeg burde visst at dette ikke var en god dag å se "The day after tomorrow," men kunne ikke dy meg. Så her sitter jeg, litt med en ørliten dommedagsfølelse, men mest med en undring over om det er slik. At vi har skapt dette forvirrende været - om det er slik mange hevder, at den globale oppvarmingen er i ferd med å skape uorden i tingenes tilstand, om vi har stokket kortene fullstendig for den gode Moderen. Moder Jord, altså.

(Dere får ha meg unnskyldt, men amerikanske katastrofefilmer har den virkningen på meg - jeg blir litt svulstig i ordvalget. Vennligst bær over med meg - det går over. En stund.)

Eller er det slik andre påstår; at naturen alltid har beveget seg i sykluser, og at dette har skjedd før. Populærvitenskapelige paradigmer om at dette kan ha vært årsaken til dinosaurenes utryddelse, og at jordens puls vil sørge for at det vil skje igjen og igjen.

Så har vi gaiateorien som ble fremsatt under en del kontroverser av James Lovelock, tidligere ansatt i NASA. Det er (sterkt forenklet) teorien om at jorden er en levende organisme som regulerer seg selv, slik kroppen vår vil prøve å helbrede seg ved hjelp av feber. Det har blitt en ideologi rundt dette som kan være interessant å lese om, f.eks her: http://www.gaia.no/gaia/laermer.html eller her: http://en.wikipedia.org/wiki/Gaia_hypothesis

Det jeg imidlertid synes er enda mer interessant, er at Lovelock nå tilbakeviser en del av det det hevdes at han har sagt. I et utdrag av et intervj, står det å lese:

- Jeg har aldri hevdet at jorda bokstavelig er i live, sier James Lovelock, når vi konfronterer ham med den forvirring hans ulike uttalelser om Jordens status har skapt opp gjennom årene.
- Det jeg har ment, er at jorda oppfører seg som om den var i live. Har jeg blitt oppfattet på noen annen måte, er det fordi folk har lagt ord i munnen min.

Utdraget er hentet herfra:

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1051063.ece

Hvorom allting er, så undres jeg stadig.

Winter wonderland har en rar melodi i dag. Den har det.

See no evil

Og folk lurer på hvorfor jeg mener jeg er litt katt?

Meg undres

Jeg lurer på veldig mye.F.eks lurer jeg på dette med påskeharen. Jeg er egentlig nokså sikker på at han ikke finnes. Men hvorfor det? Jeg tror ikke på julenissen heller, men jeg har gjort det en gang.
Påskeharen, derimot, har jeg aldri trodd på. Kanskje fordi ingen fortalte meg om ham/den da jeg var liten? Jeg husker at jeg leste om ham i Donald en gang, sånn at hver gang noen nevner påskeharen for meg, ser jeg for meg Donald utkledd som selvsamme, med en kurv med fargerike egg på armen. Samtidig husker jeg duften av det nyåpnede bladet. Jeg husker at det hadde noe sånt som utrolige 34 sider i motsetning til de sedvanlige 28. Ikke medregnet den lille ekstra-flippen på siste side.

Hvor var jeg ... Jo. Påskeharen. Hvilket land kommer han fra? Det fleste er jo enige om at nissen kommer fra nordpolen. Evt fra Østerrike eller Finland. Eller Drøbak. Men påskeharen har jeg aldri fått høre om opprinnelsen til. Kan noen fortelle meg det? Eller evt ikke. Sannsynligheten er nokså stor for at jeg innen noen finner det ut har glemt hva jeg lurte på. Jeg lurer nemlig på så mye at jeg har vansker med å holde tritt med meg selv.

Jeg tror ikke på Julenissen heller, nevnte jeg det? Men jeg tror på nisser. Og nå tenker jeg ikke på sånne politiker-nisser, eller hagenisser. Eller stand-up komikere. Ikke en gang han som tror han er sterkere enn jenter. Jeg tror det finnes andre nisser. Låvenisser, f.eks. Bare at det ikke er så mange låver igjen, og derfor bor de f.eks inni vaskemaskiner ...
Neida, jeg bare tuller. Det går jo ikke an. De bor selvsagt på loftet. Eller i kottet. Noen ganger sover de i garasjen, men det er bare når noen har vært ekstra dumme, sånn at de ikke holder ut med oss på en stund. De morsomste nissene er de som bor i skogen, for de kan så veldig mye rart som husnissene ikke har lært seg. Men det tror jeg at jeg tar en annen gang ... Eller ikke.

Word (man ...)

Jeg bruker min personlige computer på nokså daglig basis. blant annet i forbindelse med mitt arbeid, og programmet som brukes, er som overskriften antyder - microsoft word. Mange synes at det er et flott verktøy, og hurra for den røde rettesnoren, men jeg tillater meg å snøfte.

Jeg ble i en tekst nødt til å bruke ordet silkenattkjole, et ord som for de fleste er fullt forståelig, og dessuten enklere å skrive og raskere å lese enn "nattkjole av silke". Word kunne altså aldeles ikke begripe hva slags ord dette skulle være. Kanskje mente jeg egentlig å skrive silkefnattkjole, ble det antydet da jeg ville fjerne den røde streken. Nå er jeg vanligvis en åpen og fordomsfri person, men jeg vet med meg selv, at en silkefnattkjole vil jeg rett og slett ikke vite hva er.

Problemet mitt er bare at, som ordfetisjist vil ordet ikke slippe taket i hodet mitt. Bildene som dukker opp er ikke vakre.

Ordbokfunksjonen i word kjenner heller ikke igjen et ord som f.eks gressoppsamler. Det kan man nesten ikke klandre den, det er sikkert ikke et mye brukt ord, men at den kan komme med forslag som; gresspoppsamler, gressmoppsamler eller gressdoppsamler er kanskje litt betenkelig. Gressdoppsamler? Kan hende det var det de brukte, disse canabisdyrkerne rundt omkring?
Kjøkkendør, eller stuedør vil den slett ikke vite av, men kjøkken eller stueodør og kjøkken eller stuedyr, se det, det er noe helt annet ... Det samme gjelder peonrød. Forslag: Peonbrød. Hva i alle dager er det?

Min maskin i word-forkledning mener dessuten bestemt at jeg ikke mener å skrive politiførstebetjent, og jeg antagelig heller mente politibørstebetjent. Riktig så festlig i grunnen.

Jeg kunne egentlig godt tenke meg en sånn, tror jeg.

Nerrimellom et sted

Dette har vært en sosial kveld som har inkludert bl.a et besøk borte. I bakgrunnen duret fjernsynsapparatet i vei da vi kom. Idet jeg setter meg ned, ser jeg de siste glimtene fra en eksplosjon av noen sort. "Hva har skjedd?" spør jeg kveldens vertskap som etter alt å dømme hadde fått med seg begynnelsen på innslaget.

"Vettikkehelt," svares det. Jeg informerer dem om at det har vært en eksplosjon, og om de kanskje har oppfattet hvor det var? "Njeeei ... et eller annet sted nerrimellom. Vil du ha kaffe?"

Jeg kan ikke for det. Jeg lar meg fremdeles forbløffe over slike utsagn. Jeg vet at det er så mange konflikter i skrekkelig mange land, lang unna roen vår, at det kan være vanskelig å holde dem fra hverandre. Man blir også på et vis litt avstumpet av all volden som renner inn hver eneste dag, men likevel? Er det ikke en aldri så liten tanke respektløst å omtale det som etellerannetstednerrimellom? (Anse det som et retorisk spørsmål - selvsagt synes jeg det er det.)

Nå dreide det seg da heller ikke om en bombe, denne gangen, det fant jeg raskt ut dag jeg gikk på nett etter at jeg kom hjem. På en måte. Egentlig var det nesten poetisk ironi. Et ammunisjonslager hvor man destruerer gamle bomber, hvor man jobber med å rydde opp i andres søppel. (Så vidt jeg kunne lese.) Ting som har hopet seg opp siden 2. verdenskrig. Og under dette arbeidet er det altså noe som går galt, og en mengde uskyldige mennesker skades og flere er døde.


Så tenker jeg videre ... husker jeg dette neste uke? Eller uken deretter? Jeg mener, det var jo ikke i Oslo, liksom, bare et eller annet sted nerrimellom. Albania? Hvor ER nå det? Nerrimellom.
Til etterretning:

Albania er et middelhavsland i Sørøst-Europa. Det grenser til Kosovo i nordøst,Montenegro i nordvest, Makedonia i øst, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. Landet er et forholdsvis nytt demokrati, og heter formelt Republikken Albania. (På albansk Republika e Shqipërisë).

(Kilden er Wikipedia)

Så nå vet jeg at Albania ligger litt til høyre for hælen på Italia, og at det jobbes med å destruere gammel skitt. Jeg vet at det er et fattig land med mye arbeidsledighet. Jeg vet at albanerne er et gammelt forlkeslag og at det antas at de stammer fra antikkens illyrere.

Skyld og skam

I kveld skal vi som ønsker det få se en pedofil mann fortelle om seg selv. Tydeligvis med bilde og uten fordreid stemme. Jeg tror at det kan være nyttig på mange måter, men lurer samtidig på om et sånt program kan bidra til å ufarliggjøre temaet i enkelte, allerede forskrudde hoder. Jeg kan selvsagt ikke si noe om det ennå, men lurer, like fullt.

Det står i artikkelen at mannen ble misbrukt som barn, og at det for ham den gangen ikke opplevdes som overgrep, men som omsorg. Jeg mener imidlertid at dersom man skal dømme ut fra det vitenskapen og forskerne forteller oss om den stereotype overgriper, er det nettopp derfor han etter all sannsynlighet selv har blitt en av dem, og ergo, innerst inne har opplevd det som et overgrep.
Det er neppe noen tvil om at følelsene hans for sin far må være splittede, for barn er lojale mot foreldrene sine uansett, det ser vi bevis på, gang på gang, og mange barn velger heller negativ oppmerksomhet enn ingen oppmerksomhet.

Denne mannen må leve med sin skyld og skam resten av sitt liv, og han håper at folk etter hvert kan tilgi ham. Jeg kjenner at det stritter i meg ved tanken. Jeg mener, jo, det kan hende man kan klare å tilgi. Kan den som har vært utsatt for dette gjøre det? Kanskje? En mor til et barn som har vært utsatt for overgrep? Tilgi? Jeg tviler veldig på om jeg hadde klart det.
Jeg tror man kan klare å komme over det med intens jobbing, og det hjelper utvilsomt hvis overgriperen innrømmer sin skyld og soner sin straff, og om man vet at han blir behandlet for sykdommen.
Det jeg imidlertid er helt sikker på - for mitt eget vedkommende - er at jeg aldri ville stolt på ham. (Eller henne.) Aldri, noensinne.

Jeg er litt spent på hva jeg kommer til å synes etter programmet, men jeg håper i hvert fall at NRK har sørget for en viss faglig kvalitet i motsetning til TvNorges patetiske, amerikanske underholdningsprogram.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/03/11/529434.html

Valgkamp på styr

Nå har man lest så mye om knivingen mellom Clinton og Obama, så jeg tenkte jeg skulle se litt på hva som skjer i den andre leiren også. Jeg mener, jeg har jo fått med meg at de har sin kandidat, McCain, klar, og jeg husker at han tapte mot Bush under forrige valg. Jeg mener å ha hørt at den noenogsyttiårgamle mannen blir kalt The Comeback Kid, men stort mer kunne jeg ikke huske.

Dette er hva jeg fant:

http://www.youtube.com/watch?v=xAIrJXWzb0s

At denne lille episoden neppe går inn i verdenshistorien som noe man behøver å skrive om - slik jeg altså gjør - er så, men likevel. Det er noe som gjør meg en smule ubehagelig til mote ved tanken på at denne kritthvite mannen med altfor mange tenner og dårlig skjult temperament, en dag kanskje skal råde over store landeområder. Være sjef i et land som visstnok ser på seg selv som overkikkadorer hva krig og fred i resten av verden angår.

Jeg vet som sagt ikke så mye mer om denne mannen, men for øyeblikket virker han en smule foruroligende på meg.
Det er bare det.

Nå har jeg vært her noen timer, og har surret litt rundt. Jeg har forstått at man ofte tilegner Bloggen sin et eller annet tema.
Her sliter jeg litt, for å være ærlig. Kanskje jeg kan lage et hovedtema, som en paraply, nærmest, og altså lage en noen underkategorier, og mikrotemaer? Jeg mener jeg driver ikke med scrapbookting, ikke patchwork, og ikke aler jeg opp verken katter, bikkjer eller smågriser. Ikke høns heller. Jeg har riktignok et par katter, men jeg tviler på at de er av allmen interesse. Jeg strikker fra tid til annen, og hekler sannelig og, men vise frem resultatene? Neh ...
Jeg tror at for øyeblikket skal jeg småprate og sludre slik jeg pleier, så vil vel et eller annet manifestere seg underveis?

Dette minner vederstyggelig om dagbokinnleggene mine et annet sted på veven, men det får gå. Det er vel ikke noe voldsom trafikk her inne ennå uansett.

Nuh

Da er det offisielt, antar jeg.

Jeg er en blogger, eller er det Blogger? Jeg tror det. Det passer seg med majuskel i slik en stund.

Nå blir dette mitt aller første innlegg, selvsagt bare sludder mest for å sjekke ut hvordan dette skal bli.

Det aner meg at det kan ta litt tid før jeg får manøvrert meg skikkelig rundt her.



Men altså.



Jeg erklærer herved siden for åpnet.

Bloggen min.



Precious.