Det er så merkelig hvordan dager som tilsynelatende er som alle andre dager bare er monster i skapet som venter på å sluke deg med hud og hår og spytte ut restene av deg som et markbefengt eple.
Jeg sitter og jobber med en tekst - som vanlig, drikker en kaffekopp - som vanlig, og nynner til en teit låt på hjernen - som vanlig, da en tekstmelding som virker helt ufarlig skal rive teppet bort under beina mine.
"Mamma - er du hjemme?"
Minutter senere vet jeg at noe fryktelig har gått galt i Oslo. Kanskje en gasstank som har eksplodert? Hva ellers kan det være? Bildet av høyblokka med et gapende hull og svart røyk, er så uvirkelig at man må tro det er klippet og limt fra en artikkel fra et krigsherjet land.
Jeg ringer og snakker med Marte min, hun er på sommerleir på idylliske Utøya, og får høre at de har hatt møte om det som har skjedd, og at stemningen er deppa og lei, men at de ellers har hatt det knallfint og koser seg mega.
Nå sitter de på utescenen og skal lade mobilen, før de skal spise. Mor Utøya har lovet at grillene skal tennes. "Jeg må legge på, mamma. Maria skal også ringe, og min telefon virker fremdeles ikke. Jada, vi koser oss. Glad i deg også."
Så går en stund. Jeg trodde det var fem minutter, men det var visst litt lenger. Ikke mye. Så ringer Stian min. "Mamma! Har du fått med deg det som skjer på Utøya?!" Panikken er ikke til å ta feil av, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt irritert. "Stian, nå surrer du. Det er i Oslo at..."
"Nei! Det er noen som skyter! Der ute på Utøya! Har du snakket med Marte?"
Kvalm.
Skynder meg til pcen og stirrer på skjermen uten egentlig å se. Det flimrer for øynene.
"Stian jeg må legge på! Jeg må ringe Marte. Jeg ringer deg når jeg har snakket med henne. "
Svaret hans er mer som et hulk enn ord.
Jeg trykker på anropsloggen, og på "Siste anrop."
... "Abonnenten har slått av telefonen eller befinner s..."
Jeg prøver på nytt og på nytt. Samme motbydelige damestemme. "Abonnenten h..."
De neste tjue minuttene er uklare for meg, men jeg vet at jeg snakket med Martes pappa. Han hadde ikke fått det med seg, han heller. Jeg vet at jeg ropte "Vi må reise dit. Kan vi reise dit? Vi må dra nå!" Jeg snakket med flere på telefonen, det vet jeg, men jeg husker ikke med hvem eller med hvor mange. Jeg ble smått hysterisk hver gang. Marte skulle jo ringe tilbake. Det hadde jeg sendt henne melding om, og jeg måtte holde linjene åpne.
Så sto jeg ute og ventet på å bli hentet. Vi skulle bare dra og hente jentene våre. Marte og Maria. Vi passet på å ha ledig plass i bilen til jenter og bagasje.
Så kjørte vi, og så ut som helt vanlige mennesker på vei et eller annet sted. Som om verden fremdeles var helt vanlig.
Kvalm ...
Siste innlegg.
for 11 år siden
Innlegg
