Fru Lunas fornemmelser for vår

Jeg vet at man skal være udelt glad for våren. Jeg vet det. Og jeg ER glad - veldig glad. Likevel, er det ikke til å komme fra at det finnes skår i gleden.

Hele vinteren gjennom går man og drømmer og fantaserer om å tråkke barbeint over irrgrønn, myk plen. Man drømmer om at denne våren skal det bli en sann overflod i hagen, av stokkroser, riddersporer, akeleier og blomstererter. Det skal yre av av sommerfugler, bier og tykkmagede, dovne humler. Det skal klinge av latter fra unger og russ. Og midt oppi dette skal man (jeg, altså) sitte lett tilbakelent i solstolen, eller kanskje ligge henslengt i hengekøya mens man slumrer litt og av og til nipper til duggfrisk hvitvin, garnert med knallrøde jordbær. Boken skal få ligge pent på sidebordet når man ikke blar fraværende og solsigen i den.

Ha!

Joda, det er grønt, og i overflod. I sånne mengder må det jo bli mykt, men plen - kan man kalle det det?

It's a jungle out there ...

Men om det er mykt aldri så mye, kan man bare glemme å gå barbent, for sannelig myldrer det allerede ...




Hengekøyen jeg hadde tenkt å henge opp må dessuten vente. Stativet knakk nemlig i fjor. Og når jeg tenker meg om, fikk jeg aldri surret meg til å trekke om de flotte, retro solstolene jeg kjøpte på loppemarked i fjor på denne tiden. Men i år skal jeg! Kors på halsen!

Jeg skal plassere de nyoppussede solstolene (så sant jeg klarer å sette dem rett vei) midt oppi åkeren av skvallerkål og en annen, men uidentifisert og innpåsliten ugressplante. Jeg skal ha duggfrisk hvitvin, og jeg skal slumre til barnelatter og humlesurr. Ja, hvis de klarer å overdøve måkeskrikene, da.
Og mens jeg drikker vinen min, skal jeg tenke på nye måter å utnytte ukruttet på, og det skal jeg skrive mer om i matbloggen min. (Link øverst til høyre.) Foreløpig har jeg kokt suppe på det!

God vår!

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv

Hva er det som gjør at man kan sitte og se, kveld etter kveld, på nyhetssendingene om en mor som har blitt sendt ut av landet sammen med barnet sitt, tilsynelatende på grunn av dokumenter som har blitt forsinket i posten, vite at de ikke kan søke tilflukt innendørs uten å risikere fengsling, se at de lider - uten å løfte en finger for å hjelpe?

Jeg tenker på de som er i stand til å hjelpe ved et enkelt tastetrykk.
Jeg går i hvert fall i all min naivitet ut fra at det ikke løftes en finger. Jeg har ikke sett en eneste kommentar fra rett hold om saken. Kan hende har det gått meg hus forbi?

Det jeg har fått med meg, er at enkeltpersoner engasjerer seg. Som fastlegen som reiser ned og prøver å få dem i tale som kan hjelpe. Som Facebookgruppen som stadig får flere medlemmer som ønsker Fathia og sønnen hjem til Norge. Som mennesker jeg omgir meg med, som er opprørte på deres vegne.

Vi lever i et av verdens aller rikeste land. Den dagen vi ble født her, vant vi i et lotteri som langt overgår Lotto hva odds angår. Jeg ser på det som en plikt å hjelpe der vi kan og evner. Dette burde ikke være et problem.

Jeg gremmes.

Reservetanksjåfør

Jeg er en av disse folka, du vet. Som neppe er å se med biff i kurven en uke før lønning. Ikke for at jeg spiser så mye biff heller, det skal være sagt. Det er ikke SÅ godt. Men laks, da. Eller annen fisk. Det spiser jeg gjerne og ofte. Men altså neppe en uke før lønning.

Jeg pleier å si om meg selv at selv om jeg har flere jobber, har jeg likevel mer vett enn penger. I det minste matvett. Jeg er ikke så god på logistikk. Dette med å fylle timene mellom lønningsdagene med akkurat passe utporsjonert pengeforbruk.

Jeg blir alltid like imponert når jeg ser at andre ikke bare klarer det, men dessuten har penger igjen. Men jeg? Jeg klarer jo fint å regne ut at siden jeg har kjørt trettisyv kilometer siden siste tanking, så kan jeg kjøre tretten til, eller egentlig tolv, før jeg setter kursen mot bensinstasjonen igjen, så det er alltids håp i hengende snøre.

Eller det var sånn før i hvert fall. Nå er jo min stakkars Peugeot (med rett betoning, foretrekker jeg egentlig å uttale det Porsche) for lengst reist til de evige jaktmarker, og jeg har tatt pause som reservetanksjåfør.

En - og - to - og tre

- på det fjerde skal det skje

Luftige svev ...

Jeg må nok snart kjøpe en ny bil. Nesten gratis og med stor personlighet. Jeg tror jeg vil ha en rød bil denne gangen, det har jeg hatt før, og den kledde jeg godt. Hvilket merke, sier du? Ikke vet jeg, men jeg får ikke lov av pappa til å kjøpe fransk.