Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv

Hva er det som gjør at man kan sitte og se, kveld etter kveld, på nyhetssendingene om en mor som har blitt sendt ut av landet sammen med barnet sitt, tilsynelatende på grunn av dokumenter som har blitt forsinket i posten, vite at de ikke kan søke tilflukt innendørs uten å risikere fengsling, se at de lider - uten å løfte en finger for å hjelpe?

Jeg tenker på de som er i stand til å hjelpe ved et enkelt tastetrykk.
Jeg går i hvert fall i all min naivitet ut fra at det ikke løftes en finger. Jeg har ikke sett en eneste kommentar fra rett hold om saken. Kan hende har det gått meg hus forbi?

Det jeg har fått med meg, er at enkeltpersoner engasjerer seg. Som fastlegen som reiser ned og prøver å få dem i tale som kan hjelpe. Som Facebookgruppen som stadig får flere medlemmer som ønsker Fathia og sønnen hjem til Norge. Som mennesker jeg omgir meg med, som er opprørte på deres vegne.

Vi lever i et av verdens aller rikeste land. Den dagen vi ble født her, vant vi i et lotteri som langt overgår Lotto hva odds angår. Jeg ser på det som en plikt å hjelpe der vi kan og evner. Dette burde ikke være et problem.

Jeg gremmes.

Reservetanksjåfør

Jeg er en av disse folka, du vet. Som neppe er å se med biff i kurven en uke før lønning. Ikke for at jeg spiser så mye biff heller, det skal være sagt. Det er ikke SÅ godt. Men laks, da. Eller annen fisk. Det spiser jeg gjerne og ofte. Men altså neppe en uke før lønning.

Jeg pleier å si om meg selv at selv om jeg har flere jobber, har jeg likevel mer vett enn penger. I det minste matvett. Jeg er ikke så god på logistikk. Dette med å fylle timene mellom lønningsdagene med akkurat passe utporsjonert pengeforbruk.

Jeg blir alltid like imponert når jeg ser at andre ikke bare klarer det, men dessuten har penger igjen. Men jeg? Jeg klarer jo fint å regne ut at siden jeg har kjørt trettisyv kilometer siden siste tanking, så kan jeg kjøre tretten til, eller egentlig tolv, før jeg setter kursen mot bensinstasjonen igjen, så det er alltids håp i hengende snøre.

Eller det var sånn før i hvert fall. Nå er jo min stakkars Peugeot (med rett betoning, foretrekker jeg egentlig å uttale det Porsche) for lengst reist til de evige jaktmarker, og jeg har tatt pause som reservetanksjåfør.

En - og - to - og tre

- på det fjerde skal det skje

Luftige svev ...

Jeg må nok snart kjøpe en ny bil. Nesten gratis og med stor personlighet. Jeg tror jeg vil ha en rød bil denne gangen, det har jeg hatt før, og den kledde jeg godt. Hvilket merke, sier du? Ikke vet jeg, men jeg får ikke lov av pappa til å kjøpe fransk.