Røyksignaler

Altså ...

Her henter jeg frem den rustne, gamle grillen som vakler ustøtt på skjelvende ben. Gjøre ren risten fra i fjor? Trengs ikke - vi brenner av det gamle greiene, og vips er det så å si sterilt.
Jeg heller rikelig med kull oppi trauet - når rusten ikke synes, finnes den ikke, det vet alle. Pøser på med tennvæske og venter de foreskrevne minuttene.

Mens jeg venter, henter jeg frem de feiteste, fettdryppende grillribbene jeg bare kan finne, hele tiden mens jeg nynner forventningsfullt.
Jeg tenner opp og venter utålmodig på at flammene skal legge seg, og at kullet skal bli lekkert hvitt på toppen - og legger på ribbebitene litt før, og ganske riktig; i løpet av kun kort tid er nabolaget røyklagt mens duften av tennvæske river i nesen. Jammen bra jeg husket å ta batteriet ut av røykvarsleren - klok av skade. (Jeg er fremdeles litt døv på det ene øret etter forrige gang, og katten stikker så fort den kan når jeg henter frem kullposen.)

Nå er det bare å vente, tenker jeg mens jeg nynner og spruter vann på flammene. Alle vet at flammer som er næret av svinefett ikke slukker av vann, men gammel vane er vond å vende, så her skal det flamberes.
Jeg venter stadig mens kjøttstykkene forvandles til neste søndags opptenningsmateriale, og skjønner med et sukk at jeg like gjerne kan hente karbonadene og grille dem i stedet.

Det kom ingen brannmenn denne gangen heller.

For pokker

Jeg tror ikke folk egentlig forstår hvor enerverende det er å være over gjennomsnittet opptatt av språk generelt, og det norske i særdeleshet. Overalt hører man språkpadder og forvrengte ordspråk, i hver eneste avis man åpner florerer det av, ikke bare skrivefeil, men grammatikalske blemmer som kan få det til å velte seg i mellomgulvet på en stakkar.

Men får man forståelse? Nei, så men! I beste fall får man en overbærende latter, men som regel bare oppgitte sukk, og beskjed om at det er da virkelig ikke så farlig.


Ikke så farlig?


Språket vårt lider og pines og vrir seg i vånde!


Da jeg gikk på barneskolen, lærte jeg en del regler for godt språk. Vi pugget og leste og memorerte i vårt ansikts sved, og til sist satt det for det meste. Og hvorfor det?

Fordi at uten regler, dør språket. Jovisst, er språk dynamiske, skulle bare mangle, det må de være, men man trenger ikke kaste språkvettet på båten av den grunn.
Vi lærte for eksempel at det heter å stille et spørsmål. Man spør noen om noe, eller stiller noen et spørsmål. Så hvorfor i alle dager skrives det til stadighet at man spør noen et spørsmål? Hva? Hva? Hva?

Min lærer fortalte oss dessuten at det heter å lytte til musikk, eller eventuelt å høre på. Lytte til, eller høre på. Man lytter ikke på! Man lytter til! Jeg skulle ønske jeg hadde total makt over folk hva språk angår. Ikke for alltid, men en dag eller to. I så fall skulle de få skrive denne setningen hundre ganger.
Nei, de ville ikke elske meg for det, kanskje ikke en gang takke meg om hundre år, men jeg ville i det minste sove godt etterpå.

Kanskje jeg skal stille til valg?

Jo, det er sannelig noe å tenke på ...

Hvis man roper i skogen

Får man svar da?
Og om man får det, hva vil det være? Hvem svarer?
Det er noe som fascinerer meg med gamle ordtak og uttrykk. Hvordan oppstår sånne, som for eksempel altså dette, som vel strengt tatt lyder "Som man roper i skogen får man svar."
Jeg regner det som temmelig sikkert at det egentlig spiller på at man får svar som man spør, og dersom man gjør det i skogen, lyder stillhet?

Eller?

I så fall kan man ikke rope om våren. Om våren er det ikke stille i skogen. Det er et øredøvende spetakkel av fuglekvitter, velsigne dem, rasling og tusling i årgammel løv fra ekorn og tusser og spurv. Spurv? Nei, de bor kanskje ikke i skogen. Duer, da? Eller meiser og spetter? Gjøk og Sisik, garantert.

En venninne stilte meg et spørsmål for en tid tilbake: Lager maur lyd? Selvfølgelig gjør de det, svarte jeg sporenstreks. Det mener jeg oppriktig talt at de gjør. Så mange individer på et sted kan umulig være helt tyste?
Men etterpå har jeg gått og tenkt mye på hva slags lyder de lager. At det kommer ørsmå slepelyder når de frakter ting til og rundt i tua, det er så, men lager de sine egne lyder? De har jo redskaper til å høre med - disse små antennetingene på hodene deres (eller er det bare Pixar som fremstiller dem sånn?), skal vel oppfatte lyd? Eller i det minste vibrasjoner? Er det ikke da naturlig at de lager lyd? De kommuniserer utvilsomt. Er de kan hende mest på det taktile? Eller er det lukt som gjelder? Jeg tror ikke svaret kommer til meg om jeg roper i skogen, men kanskje om jeg sitter helt stille?
Det største problemet med det som jeg umiddelbart skuer, er selvsagt ... hvem i all verden kan klare å sitte stille og lytte til en maurtue?

Og naturligvis må jeg ta med det lille hodebryet, den lille filosofiske saken man ynder å dra frem i festlige lag.
Dersom et tre faller i skogen, og ingen er der, lager det lyd, da?

Selvsagt, Staff

Det er så mye uforutsigbarhet her i verden, men én ting kan vi i det minste regne med. Staff vil alltid, uten unntak, snakke forsonlig om pedofile monstere. Den mannen er er oppkomme, intet mindre, av vrøvel og usmakeligheter. Mitt håp er at skribenten av artikkelen jeg nettopp har lest har feiloppfattet mannens utsagn. Kan hende han ironiserte og harselerte? Håpet er lysegrønt ...

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/05/03/534299.html