Skyld og skam

I kveld skal vi som ønsker det få se en pedofil mann fortelle om seg selv. Tydeligvis med bilde og uten fordreid stemme. Jeg tror at det kan være nyttig på mange måter, men lurer samtidig på om et sånt program kan bidra til å ufarliggjøre temaet i enkelte, allerede forskrudde hoder. Jeg kan selvsagt ikke si noe om det ennå, men lurer, like fullt.

Det står i artikkelen at mannen ble misbrukt som barn, og at det for ham den gangen ikke opplevdes som overgrep, men som omsorg. Jeg mener imidlertid at dersom man skal dømme ut fra det vitenskapen og forskerne forteller oss om den stereotype overgriper, er det nettopp derfor han etter all sannsynlighet selv har blitt en av dem, og ergo, innerst inne har opplevd det som et overgrep.
Det er neppe noen tvil om at følelsene hans for sin far må være splittede, for barn er lojale mot foreldrene sine uansett, det ser vi bevis på, gang på gang, og mange barn velger heller negativ oppmerksomhet enn ingen oppmerksomhet.

Denne mannen må leve med sin skyld og skam resten av sitt liv, og han håper at folk etter hvert kan tilgi ham. Jeg kjenner at det stritter i meg ved tanken. Jeg mener, jo, det kan hende man kan klare å tilgi. Kan den som har vært utsatt for dette gjøre det? Kanskje? En mor til et barn som har vært utsatt for overgrep? Tilgi? Jeg tviler veldig på om jeg hadde klart det.
Jeg tror man kan klare å komme over det med intens jobbing, og det hjelper utvilsomt hvis overgriperen innrømmer sin skyld og soner sin straff, og om man vet at han blir behandlet for sykdommen.
Det jeg imidlertid er helt sikker på - for mitt eget vedkommende - er at jeg aldri ville stolt på ham. (Eller henne.) Aldri, noensinne.

Jeg er litt spent på hva jeg kommer til å synes etter programmet, men jeg håper i hvert fall at NRK har sørget for en viss faglig kvalitet i motsetning til TvNorges patetiske, amerikanske underholdningsprogram.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/03/11/529434.html