søndag 28. desember 2008

Intelligent liv

Stadig vekk leser jeg her og der om folks evige jakt etter intelligent liv på andre planeter. Hva med å begynne å lete på jorden først? Fortrinnsvis med speil heller enn kikkert ...

Skrivekløen min er midlertidig stillet, enten på grunn av den søte juletid, eller kanskje mer sannsynlig på grunn av latskap, men jeg vil dele med dere noen agurknyheter som jeg den senere tiden har svirret innom. Jeg skrekkfascineres av kommentarfeltet på mange av artiklene. Det er da jeg begynner å grunne på dette med intelligent liv ...
Noen ganger trenger man ikke andres kommentarer for måpe. Milde Moses.

onsdag 10. desember 2008

Tenn levende lys

En av de første gangene jeg kan huske at jeg tenkte på forskjellene mellom mennesker fra ulike deler av verden, var da jeg i første klasse lærte sangen "Alle er forskjellig, men det er utenpå."

At sangen handlet om overflatiske forskjeller skjønte jeg, men jeg fikk det likevel ikke til å rime. For hvis vi var så like, hvorfor trengte vi å synge om det, da? Dessuten syntes jeg ikke at jeg var så lik alle andre heller. Jeg husker at jeg så meg rundt i klasserommet, og så mange barn jeg ikke kjente så godt enda, og alle var forskjellige men ikke bare utenpå.

Som voksen forstår jeg selvsagt den pedagogiske hensikten, men som barn så jeg det som tidligere nevnt i et innlegg, helt bokstavlig og ganske svart-hvitt. Jeg kan huske at jeg endatil grunnet på om de kanskje mente den indre fysikken, for den er jo ganske lik hos de fleste.

Den gangen sang vi dessuten lystig i vei på visen om hottentotten Hoa. Nå for tiden er den uønsket på reportoaret hos de fleste smårollinger, og godt er kanskje det, men den gang da, var den et eksotisk innslag innimellom Pål sine høner, Mikkel Rev og Da klokka klang.

Så gikk noen år, og så plutselig hørte jeg plutselig sangen Tenn dine levende lys over Europa. Jeg tror det var Trygve Hoff som sang. For meg som er vokst opp i et bunnsolig arbeiderhjem gikk den rett inn. Hjertet formelig svulmet, og fremdeles får jeg gåsehud av å tenke på den - noe som skjer støtt og stadig, siden jeg fort tenker på den når jeg tenner stearinlys. Det gjør jeg ofte. Tenner lys, altså. Så tenker jeg da, på sangen og Trygve Hoff og den gangen da vi var på teaterøvelser og han ble sur fordi han tapte i mimekonkurranse.

Deretter kom band aid og live aid-konserten, og alle var enige om at vi skulle ta vare på verden og hverandre, og Bob Geldof ble Sir Bob Geldof smått om senn.

Og nå?

Nå tenner jeg levende lys.

onsdag 3. desember 2008

Da jeg var liten

Det var den gangen da alt som ikke var i farger var i svart-hvitt. Tv-bildet også. Jeg lærte f.eks at russerne var snille, det fortalte mine besteforeldre meg. Bestefar og hans bror hadde sittet i konsentrasjonsleir. De fortalte ikke så mye om det, men det som ble sagt, kom med lav stemme og øyne som ble fjerne. Jeg turte ikke spørre så mye heller, men visste at gruelige ting hadde skjedd der, ting som gjorde min snille bestemor mørk i øynene.

Men så kom russerne. De var de som befridde fangene, sa besteforeldrene mine. De sa nok mye mer også, men det jeg hørte, var at russerne var snille. De hadde mat og tepper med seg, sa besteforeldrene mine.

I hodet mitt var tyskerne et mangehodet monster i svart-hvitt, helt til bestemor fortalte om den tyske soldaten som ikke var mer enn 16-17 år. Han så lengselsfullt etter et trau med skyller som min oldemor skulle servere grisene. Den tyske guttungen ville jo helst vært hjemme hos moren sin, sa bestemor til meg. Han var sulten han og. Så var de mennesker, da, og de færreste var onde. Bestemor satte farge på tankene mine.

Så da jeg var liten, var russerne snille og hadde pelsluer fordi det var så kaldt der de bodde.

Fra Amerika kom Elvis, Rock n`roll og Juicy Fruit, og amerikanerne ønsket hverandre Merry X-mas - som jeg selvsagt leste akkurat slik - og de hadde ildrød nisse med kritthvitt skjegg og Coca Cola i hånden, i motsetning til vår nissefar med grått ragg og knickers.
Fra Spania kom appelsiner og dukker med kullsvart hår, pupper og kastanjetter.

En venn av familien reiste ute, på den Norske Amerikalinje. Bare navnet smakte krydret og eksotisk. Han var borte i måneder av gangen, og av og til dukket det opp brev. Tynne, tynne konvolutter med røde og blå striper rundt, merket "Air Mail." Det sto nesten alltid forskjellige navn på stempelet, og til dags dato tenker jeg på ham når jeg hører Jim Reeves synge "White Christmas." Jeg pleide å se for meg den seilende sjømannen stå ensom på en strand på Hawaii mens han lengtet hjem. Nå vet jeg ikke om han egentlig gjorde det, lengtet til kalde, snøfrosne Norge, altså, men i mitt hode, fylt av tanker i svart-hvitt med rosa kant, var jeg helt sikker på at han gjorde det - det ville jo jeg gjort.

Da jeg var liten var verden svart-hvitt. Nå er det opptil flere nyanser i grått.