mandag 5. mai 2008

Hvis man roper i skogen

Får man svar da?
Og om man får det, hva vil det være? Hvem svarer?
Det er noe som fascinerer meg med gamle ordtak og uttrykk. Hvordan oppstår sånne, som for eksempel altså dette, som vel strengt tatt lyder "Som man roper i skogen får man svar."
Jeg regner det som temmelig sikkert at det egentlig spiller på at man får svar som man spør, og dersom man gjør det i skogen, lyder stillhet?

Eller?

I så fall kan man ikke rope om våren. Om våren er det ikke stille i skogen. Det er et øredøvende spetakkel av fuglekvitter, velsigne dem, rasling og tusling i årgammel løv fra ekorn og tusser og spurv. Spurv? Nei, de bor kanskje ikke i skogen. Duer, da? Eller meiser og spetter? Gjøk og Sisik, garantert.

En venninne stilte meg et spørsmål for en tid tilbake: Lager maur lyd? Selvfølgelig gjør de det, svarte jeg sporenstreks. Det mener jeg oppriktig talt at de gjør. Så mange individer på et sted kan umulig være helt tyste?
Men etterpå har jeg gått og tenkt mye på hva slags lyder de lager. At det kommer ørsmå slepelyder når de frakter ting til og rundt i tua, det er så, men lager de sine egne lyder? De har jo redskaper til å høre med - disse små antennetingene på hodene deres (eller er det bare Pixar som fremstiller dem sånn?), skal vel oppfatte lyd? Eller i det minste vibrasjoner? Er det ikke da naturlig at de lager lyd? De kommuniserer utvilsomt. Er de kan hende mest på det taktile? Eller er det lukt som gjelder? Jeg tror ikke svaret kommer til meg om jeg roper i skogen, men kanskje om jeg sitter helt stille?
Det største problemet med det som jeg umiddelbart skuer, er selvsagt ... hvem i all verden kan klare å sitte stille og lytte til en maurtue?

Og naturligvis må jeg ta med det lille hodebryet, den lille filosofiske saken man ynder å dra frem i festlige lag.
Dersom et tre faller i skogen, og ingen er der, lager det lyd, da?

4 kommentarer:

zetson sa...

Hva betyr egentlig ordtaket "som man roper i skogen får man svar"?

Fru Luna sa...

Tja ... Jeg tror det bl.a har noe med at man får svar som forventet ut fra hvem man stiller spørsmål. Eller hvilke spørsmål man stiller?

Litt som at man vet noenlunde hvilke svar, eller i hvert fall hvilken retning de tar, når man stiller f.eks en fremtredende SV-politiker, kontra en like fremtredende Frp-politiker et spørsmål om en av deres fanesaker.

Jeg er lutter øre for andres meninger om uttrykket.

Vandrer sa...

hehe... inne på store filosofiske betraktninger der ja...

"Uten betrakteren, er det ikke noe å betrakte"

-vel, ihvertfall i kosmologisk-filosofiske vendinger..

Men jeg tror nok allikevel treet som falt lagde lyd ja
:-)

Fru Luna sa...

Joda, store spørsmål for et lite menneske, og noe å fundere på når tiden faller lang. :o)