onsdag 3. desember 2008

Da jeg var liten

Det var den gangen da alt som ikke var i farger var i svart-hvitt. Tv-bildet også. Jeg lærte f.eks at russerne var snille, det fortalte mine besteforeldre meg. Bestefar og hans bror hadde sittet i konsentrasjonsleir. De fortalte ikke så mye om det, men det som ble sagt, kom med lav stemme og øyne som ble fjerne. Jeg turte ikke spørre så mye heller, men visste at gruelige ting hadde skjedd der, ting som gjorde min snille bestemor mørk i øynene.

Men så kom russerne. De var de som befridde fangene, sa besteforeldrene mine. De sa nok mye mer også, men det jeg hørte, var at russerne var snille. De hadde mat og tepper med seg, sa besteforeldrene mine.

I hodet mitt var tyskerne et mangehodet monster i svart-hvitt, helt til bestemor fortalte om den tyske soldaten som ikke var mer enn 16-17 år. Han så lengselsfullt etter et trau med skyller som min oldemor skulle servere grisene. Den tyske guttungen ville jo helst vært hjemme hos moren sin, sa bestemor til meg. Han var sulten han og. Så var de mennesker, da, og de færreste var onde. Bestemor satte farge på tankene mine.

Så da jeg var liten, var russerne snille og hadde pelsluer fordi det var så kaldt der de bodde.

Fra Amerika kom Elvis, Rock n`roll og Juicy Fruit, og amerikanerne ønsket hverandre Merry X-mas - som jeg selvsagt leste akkurat slik - og de hadde ildrød nisse med kritthvitt skjegg og Coca Cola i hånden, i motsetning til vår nissefar med grått ragg og knickers.
Fra Spania kom appelsiner og dukker med kullsvart hår, pupper og kastanjetter.

En venn av familien reiste ute, på den Norske Amerikalinje. Bare navnet smakte krydret og eksotisk. Han var borte i måneder av gangen, og av og til dukket det opp brev. Tynne, tynne konvolutter med røde og blå striper rundt, merket "Air Mail." Det sto nesten alltid forskjellige navn på stempelet, og til dags dato tenker jeg på ham når jeg hører Jim Reeves synge "White Christmas." Jeg pleide å se for meg den seilende sjømannen stå ensom på en strand på Hawaii mens han lengtet hjem. Nå vet jeg ikke om han egentlig gjorde det, lengtet til kalde, snøfrosne Norge, altså, men i mitt hode, fylt av tanker i svart-hvitt med rosa kant, var jeg helt sikker på at han gjorde det - det ville jo jeg gjort.

Da jeg var liten var verden svart-hvitt. Nå er det opptil flere nyanser i grått.

5 kommentarer:

mormormedde8ungene sa...

Hei May Monika. Jeg stakk en tur innom bloggen din, for Tanja fortalte at du skriver bra, og det gjør du sannelig. Jeg skal lese mere og gleder meg.:-) En liten feil: Cliff Richart kom fra England. Gode hilsener fra Grethe

Fru Luna sa...

Hei hei, Grethe. Så hyggelig at du likte bloggen min. :o)
En stund tenkte jeg at jeg kunne skrive "Husk å gjøre research før publisering av innlegg" hundre ganger, men så orket jeg ikke. Antagelig samme latskap som gjorde at jeg automatisk tenkte at jeg husket riktig i farten.
:o)

Fru Luna sa...

Og etter å ha talt på knappene, måtte jeg bare rette opp feilen.

:o)

Tanja sa...

Du hadde ikke kunnet leve lenge med å vite at den feilen var der. *fnis*

Fru Luna sa...

Ghah ... Det skal være sikkert. Du kjenner meg ...
:o)