I beg to differ

I en artikkel i Dagbladets magasin, påberoper Andreas Viestad seg å vite - på vegne av alle, at Spaghetti Bolognese er den retten vi liker. Alle.

Hm, la meg tenke.

Neimen om jeg gjør! (Irritert bannord, fjernet av hensyn til min mor.) Jeg liker ikke Spaghetti Bolognese, dersom den defineres ved å kombinere pastasnører med en eller annen form for opphakket og/eller kvernet kjøtt sammen med tomatbasert saus av noe slag. Jeg ikke bare ikke liker det - jeg kan ikke fordra det! Det samme gjelder forresten datteren min. Altså jeg liker henne, men hun liker heller ikke spaghetti Bolognese.
Andreas Viestad, du snakker ikke med min stemme, bare så du vet det.

http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/03/19/530169.html

Spooky ...

Nej, nu jäklar ... Hold på alle personlige eiendeler, folkens. Hvor er Fantomet når man trenger ham, sier nå jeg. http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/03/24/530424.html

Vinterundringsland

Etter at snøen uteble da vi trengte julestemingen som verst, har den altså ankommet.

Jeg burde visst at dette ikke var en god dag å se "The day after tomorrow," men kunne ikke dy meg. Så her sitter jeg, litt med en ørliten dommedagsfølelse, men mest med en undring over om det er slik. At vi har skapt dette forvirrende været - om det er slik mange hevder, at den globale oppvarmingen er i ferd med å skape uorden i tingenes tilstand, om vi har stokket kortene fullstendig for den gode Moderen. Moder Jord, altså.

(Dere får ha meg unnskyldt, men amerikanske katastrofefilmer har den virkningen på meg - jeg blir litt svulstig i ordvalget. Vennligst bær over med meg - det går over. En stund.)

Eller er det slik andre påstår; at naturen alltid har beveget seg i sykluser, og at dette har skjedd før. Populærvitenskapelige paradigmer om at dette kan ha vært årsaken til dinosaurenes utryddelse, og at jordens puls vil sørge for at det vil skje igjen og igjen.

Så har vi gaiateorien som ble fremsatt under en del kontroverser av James Lovelock, tidligere ansatt i NASA. Det er (sterkt forenklet) teorien om at jorden er en levende organisme som regulerer seg selv, slik kroppen vår vil prøve å helbrede seg ved hjelp av feber. Det har blitt en ideologi rundt dette som kan være interessant å lese om, f.eks her: http://www.gaia.no/gaia/laermer.html eller her: http://en.wikipedia.org/wiki/Gaia_hypothesis

Det jeg imidlertid synes er enda mer interessant, er at Lovelock nå tilbakeviser en del av det det hevdes at han har sagt. I et utdrag av et intervj, står det å lese:

- Jeg har aldri hevdet at jorda bokstavelig er i live, sier James Lovelock, når vi konfronterer ham med den forvirring hans ulike uttalelser om Jordens status har skapt opp gjennom årene.
- Det jeg har ment, er at jorda oppfører seg som om den var i live. Har jeg blitt oppfattet på noen annen måte, er det fordi folk har lagt ord i munnen min.

Utdraget er hentet herfra:

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1051063.ece

Hvorom allting er, så undres jeg stadig.

Winter wonderland har en rar melodi i dag. Den har det.

See no evil

Og folk lurer på hvorfor jeg mener jeg er litt katt?

Meg undres

Jeg lurer på veldig mye.F.eks lurer jeg på dette med påskeharen. Jeg er egentlig nokså sikker på at han ikke finnes. Men hvorfor det? Jeg tror ikke på julenissen heller, men jeg har gjort det en gang.
Påskeharen, derimot, har jeg aldri trodd på. Kanskje fordi ingen fortalte meg om ham/den da jeg var liten? Jeg husker at jeg leste om ham i Donald en gang, sånn at hver gang noen nevner påskeharen for meg, ser jeg for meg Donald utkledd som selvsamme, med en kurv med fargerike egg på armen. Samtidig husker jeg duften av det nyåpnede bladet. Jeg husker at det hadde noe sånt som utrolige 34 sider i motsetning til de sedvanlige 28. Ikke medregnet den lille ekstra-flippen på siste side.

Hvor var jeg ... Jo. Påskeharen. Hvilket land kommer han fra? Det fleste er jo enige om at nissen kommer fra nordpolen. Evt fra Østerrike eller Finland. Eller Drøbak. Men påskeharen har jeg aldri fått høre om opprinnelsen til. Kan noen fortelle meg det? Eller evt ikke. Sannsynligheten er nokså stor for at jeg innen noen finner det ut har glemt hva jeg lurte på. Jeg lurer nemlig på så mye at jeg har vansker med å holde tritt med meg selv.

Jeg tror ikke på Julenissen heller, nevnte jeg det? Men jeg tror på nisser. Og nå tenker jeg ikke på sånne politiker-nisser, eller hagenisser. Eller stand-up komikere. Ikke en gang han som tror han er sterkere enn jenter. Jeg tror det finnes andre nisser. Låvenisser, f.eks. Bare at det ikke er så mange låver igjen, og derfor bor de f.eks inni vaskemaskiner ...
Neida, jeg bare tuller. Det går jo ikke an. De bor selvsagt på loftet. Eller i kottet. Noen ganger sover de i garasjen, men det er bare når noen har vært ekstra dumme, sånn at de ikke holder ut med oss på en stund. De morsomste nissene er de som bor i skogen, for de kan så veldig mye rart som husnissene ikke har lært seg. Men det tror jeg at jeg tar en annen gang ... Eller ikke.

Word (man ...)

Jeg bruker min personlige computer på nokså daglig basis. blant annet i forbindelse med mitt arbeid, og programmet som brukes, er som overskriften antyder - microsoft word. Mange synes at det er et flott verktøy, og hurra for den røde rettesnoren, men jeg tillater meg å snøfte.

Jeg ble i en tekst nødt til å bruke ordet silkenattkjole, et ord som for de fleste er fullt forståelig, og dessuten enklere å skrive og raskere å lese enn "nattkjole av silke". Word kunne altså aldeles ikke begripe hva slags ord dette skulle være. Kanskje mente jeg egentlig å skrive silkefnattkjole, ble det antydet da jeg ville fjerne den røde streken. Nå er jeg vanligvis en åpen og fordomsfri person, men jeg vet med meg selv, at en silkefnattkjole vil jeg rett og slett ikke vite hva er.

Problemet mitt er bare at, som ordfetisjist vil ordet ikke slippe taket i hodet mitt. Bildene som dukker opp er ikke vakre.

Ordbokfunksjonen i word kjenner heller ikke igjen et ord som f.eks gressoppsamler. Det kan man nesten ikke klandre den, det er sikkert ikke et mye brukt ord, men at den kan komme med forslag som; gresspoppsamler, gressmoppsamler eller gressdoppsamler er kanskje litt betenkelig. Gressdoppsamler? Kan hende det var det de brukte, disse canabisdyrkerne rundt omkring?
Kjøkkendør, eller stuedør vil den slett ikke vite av, men kjøkken eller stueodør og kjøkken eller stuedyr, se det, det er noe helt annet ... Det samme gjelder peonrød. Forslag: Peonbrød. Hva i alle dager er det?

Min maskin i word-forkledning mener dessuten bestemt at jeg ikke mener å skrive politiførstebetjent, og jeg antagelig heller mente politibørstebetjent. Riktig så festlig i grunnen.

Jeg kunne egentlig godt tenke meg en sånn, tror jeg.

Nerrimellom et sted

Dette har vært en sosial kveld som har inkludert bl.a et besøk borte. I bakgrunnen duret fjernsynsapparatet i vei da vi kom. Idet jeg setter meg ned, ser jeg de siste glimtene fra en eksplosjon av noen sort. "Hva har skjedd?" spør jeg kveldens vertskap som etter alt å dømme hadde fått med seg begynnelsen på innslaget.

"Vettikkehelt," svares det. Jeg informerer dem om at det har vært en eksplosjon, og om de kanskje har oppfattet hvor det var? "Njeeei ... et eller annet sted nerrimellom. Vil du ha kaffe?"

Jeg kan ikke for det. Jeg lar meg fremdeles forbløffe over slike utsagn. Jeg vet at det er så mange konflikter i skrekkelig mange land, lang unna roen vår, at det kan være vanskelig å holde dem fra hverandre. Man blir også på et vis litt avstumpet av all volden som renner inn hver eneste dag, men likevel? Er det ikke en aldri så liten tanke respektløst å omtale det som etellerannetstednerrimellom? (Anse det som et retorisk spørsmål - selvsagt synes jeg det er det.)

Nå dreide det seg da heller ikke om en bombe, denne gangen, det fant jeg raskt ut dag jeg gikk på nett etter at jeg kom hjem. På en måte. Egentlig var det nesten poetisk ironi. Et ammunisjonslager hvor man destruerer gamle bomber, hvor man jobber med å rydde opp i andres søppel. (Så vidt jeg kunne lese.) Ting som har hopet seg opp siden 2. verdenskrig. Og under dette arbeidet er det altså noe som går galt, og en mengde uskyldige mennesker skades og flere er døde.


Så tenker jeg videre ... husker jeg dette neste uke? Eller uken deretter? Jeg mener, det var jo ikke i Oslo, liksom, bare et eller annet sted nerrimellom. Albania? Hvor ER nå det? Nerrimellom.
Til etterretning:

Albania er et middelhavsland i Sørøst-Europa. Det grenser til Kosovo i nordøst,Montenegro i nordvest, Makedonia i øst, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. Landet er et forholdsvis nytt demokrati, og heter formelt Republikken Albania. (På albansk Republika e Shqipërisë).

(Kilden er Wikipedia)

Så nå vet jeg at Albania ligger litt til høyre for hælen på Italia, og at det jobbes med å destruere gammel skitt. Jeg vet at det er et fattig land med mye arbeidsledighet. Jeg vet at albanerne er et gammelt forlkeslag og at det antas at de stammer fra antikkens illyrere.

Skyld og skam

I kveld skal vi som ønsker det få se en pedofil mann fortelle om seg selv. Tydeligvis med bilde og uten fordreid stemme. Jeg tror at det kan være nyttig på mange måter, men lurer samtidig på om et sånt program kan bidra til å ufarliggjøre temaet i enkelte, allerede forskrudde hoder. Jeg kan selvsagt ikke si noe om det ennå, men lurer, like fullt.

Det står i artikkelen at mannen ble misbrukt som barn, og at det for ham den gangen ikke opplevdes som overgrep, men som omsorg. Jeg mener imidlertid at dersom man skal dømme ut fra det vitenskapen og forskerne forteller oss om den stereotype overgriper, er det nettopp derfor han etter all sannsynlighet selv har blitt en av dem, og ergo, innerst inne har opplevd det som et overgrep.
Det er neppe noen tvil om at følelsene hans for sin far må være splittede, for barn er lojale mot foreldrene sine uansett, det ser vi bevis på, gang på gang, og mange barn velger heller negativ oppmerksomhet enn ingen oppmerksomhet.

Denne mannen må leve med sin skyld og skam resten av sitt liv, og han håper at folk etter hvert kan tilgi ham. Jeg kjenner at det stritter i meg ved tanken. Jeg mener, jo, det kan hende man kan klare å tilgi. Kan den som har vært utsatt for dette gjøre det? Kanskje? En mor til et barn som har vært utsatt for overgrep? Tilgi? Jeg tviler veldig på om jeg hadde klart det.
Jeg tror man kan klare å komme over det med intens jobbing, og det hjelper utvilsomt hvis overgriperen innrømmer sin skyld og soner sin straff, og om man vet at han blir behandlet for sykdommen.
Det jeg imidlertid er helt sikker på - for mitt eget vedkommende - er at jeg aldri ville stolt på ham. (Eller henne.) Aldri, noensinne.

Jeg er litt spent på hva jeg kommer til å synes etter programmet, men jeg håper i hvert fall at NRK har sørget for en viss faglig kvalitet i motsetning til TvNorges patetiske, amerikanske underholdningsprogram.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/03/11/529434.html

Valgkamp på styr

Nå har man lest så mye om knivingen mellom Clinton og Obama, så jeg tenkte jeg skulle se litt på hva som skjer i den andre leiren også. Jeg mener, jeg har jo fått med meg at de har sin kandidat, McCain, klar, og jeg husker at han tapte mot Bush under forrige valg. Jeg mener å ha hørt at den noenogsyttiårgamle mannen blir kalt The Comeback Kid, men stort mer kunne jeg ikke huske.

Dette er hva jeg fant:

http://www.youtube.com/watch?v=xAIrJXWzb0s

At denne lille episoden neppe går inn i verdenshistorien som noe man behøver å skrive om - slik jeg altså gjør - er så, men likevel. Det er noe som gjør meg en smule ubehagelig til mote ved tanken på at denne kritthvite mannen med altfor mange tenner og dårlig skjult temperament, en dag kanskje skal råde over store landeområder. Være sjef i et land som visstnok ser på seg selv som overkikkadorer hva krig og fred i resten av verden angår.

Jeg vet som sagt ikke så mye mer om denne mannen, men for øyeblikket virker han en smule foruroligende på meg.
Det er bare det.