Økologisk = bra for naturen ... eller?

Da jeg var innom som snarest hos min lokale kjøpmann tidligere i dag, la jeg merke til at det sto et nytt merke med ferdigfabrikert barnemat i hyllene. Det var jo mest litt flaks, for sånt har jeg ikke kjøpt på mange år (akkurat hvor mange har jeg slett ikke lyst til å tenke på), men de sto nå der på min vei fra ostedisken og frem mot de forjettede sjokoladehyllene, så jeg måtte jo se dem.

Og altså - Økologisk barnemat sto det. Eller noe i den stilen. Og det er jo fint.

Jeg liker at ting er økologiske, og så sant jeg har råd, så kjøper jeg det - særlig grønnsaker. Men disse her, de var embalert i plast. Plast! Plast er jo så vidt meg bekjent det motsatte av naturvennlig. Og da slo det meg - jeg er nok litt treg - at ølologisk er jo slett ikke det samme om naturvennlig. (Jeg har tenkt tanken før altså, la det være sagt, men så tydelig som dette, har jeg liksom ikke sett det før.)

Når jeg går inn på hjemmesider hvor de fører økologiske merker, er det påfallende mange som bruker farger som skal lede tanken hen mot noe som er fint og feiende-naturflott. Man har alle slags beige- og bruntoner, via grått og militærgrønnaktig. Og skal se om jeg ikke har latt meg lure! Pokker, altså.

Enda en barrikade - også jeg som har så vonde knær.

Sukk.

Litt å fylle lommer av tid med

Jeg skal være med på bestemor-swap!

Det går i korthet ut på at man hekler (i dette tilfellet) 15 like bestemorruter og sender til den som administrerer det hele, og i retur mottar man 15 ulike ruter som andre har laget. Man sitter altså igjen med like mange ruter som man hadde, om noen av dere har følelsen av at det ligner kjedebrevene som gikk som en farsott da jeg var liten. Du vet, dem hvor man skulle sende fra seg 3 hubbabubbabiter og få tilbake en million i løpet av en uke.

Og for de av dere som kjenner meg, og lurer på om jeg har blitt sprøyte gæren, og om jeg ikke har nok å gjøre fra før, så kan jeg bare opplyse om at tiden kommer, den går ikke, og når man sitter foran tv om kvelden - for det gjør man jo, så er det hyggelig å ha noe i hendene, og dessuten lærte bestemor meg at man skal ha noe å henge fingrene i. Jeg liker ikke å tvinne tomler.

Men jeg liker å hekle. Så da gjør jeg det, da. Om dere vil sjekke ut dette, så klikk på overskriften, for jeg har endelig skjønt at man kan linke videre der.

Hoho!

God vår og god fornøyelse!

Rollemodell?

Slå opp ordet.
Det finnes ikke i ordboken.
Skal jeg fortelle deg hvorfor? Fordi det ikke er et godkjent norsk ord! Så slutt å bruke det, da! Ordet du leter etter er "forbilde."

Så vet du det.

Fy skam!

Idet jeg skal gå til sengs svinger jeg vanen tro innom et par nettaviser før jeg logger av.
Sjokk og vantro - Maria Amelie er arrestert! Maria som jeg kjenner som et ressursmenneske på alle måter, både gjennom omtale i media og som en viktig person for maskineriet i Slottsfjellfestivalen.

Jeg kan ikke tro det. Det er mulig jeg er i overkant naiv, men jeg trodde virkelig at vi kunne klare å gjøre ting på en annen måte her hos oss.

I følge Marias advokat (i hvert fall i skrivende stund), så får han ikke info fra PU, og frykter at Maria settes på første fly torsdag morgen. Men skam på dem som trodde dette skulle gå upåaktet hen,
Det er dannet en støttegruppe på Facebook. Jeg oppfordrer alle til å melde seg inn. I løpet av den første halvtimen er det allerede kommet inn 1300 medlemmer. Gruppen er her.

Jeg støtter deg, Maria! Stå på!

Fru Lunas fornemmelser for vår

Jeg vet at man skal være udelt glad for våren. Jeg vet det. Og jeg ER glad - veldig glad. Likevel, er det ikke til å komme fra at det finnes skår i gleden.

Hele vinteren gjennom går man og drømmer og fantaserer om å tråkke barbeint over irrgrønn, myk plen. Man drømmer om at denne våren skal det bli en sann overflod i hagen, av stokkroser, riddersporer, akeleier og blomstererter. Det skal yre av av sommerfugler, bier og tykkmagede, dovne humler. Det skal klinge av latter fra unger og russ. Og midt oppi dette skal man (jeg, altså) sitte lett tilbakelent i solstolen, eller kanskje ligge henslengt i hengekøya mens man slumrer litt og av og til nipper til duggfrisk hvitvin, garnert med knallrøde jordbær. Boken skal få ligge pent på sidebordet når man ikke blar fraværende og solsigen i den.

Ha!

Joda, det er grønt, og i overflod. I sånne mengder må det jo bli mykt, men plen - kan man kalle det det?

It's a jungle out there ...

Men om det er mykt aldri så mye, kan man bare glemme å gå barbent, for sannelig myldrer det allerede ...




Hengekøyen jeg hadde tenkt å henge opp må dessuten vente. Stativet knakk nemlig i fjor. Og når jeg tenker meg om, fikk jeg aldri surret meg til å trekke om de flotte, retro solstolene jeg kjøpte på loppemarked i fjor på denne tiden. Men i år skal jeg! Kors på halsen!

Jeg skal plassere de nyoppussede solstolene (så sant jeg klarer å sette dem rett vei) midt oppi åkeren av skvallerkål og en annen, men uidentifisert og innpåsliten ugressplante. Jeg skal ha duggfrisk hvitvin, og jeg skal slumre til barnelatter og humlesurr. Ja, hvis de klarer å overdøve måkeskrikene, da.
Og mens jeg drikker vinen min, skal jeg tenke på nye måter å utnytte ukruttet på, og det skal jeg skrive mer om i matbloggen min. (Link øverst til høyre.) Foreløpig har jeg kokt suppe på det!

God vår!

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv

Hva er det som gjør at man kan sitte og se, kveld etter kveld, på nyhetssendingene om en mor som har blitt sendt ut av landet sammen med barnet sitt, tilsynelatende på grunn av dokumenter som har blitt forsinket i posten, vite at de ikke kan søke tilflukt innendørs uten å risikere fengsling, se at de lider - uten å løfte en finger for å hjelpe?

Jeg tenker på de som er i stand til å hjelpe ved et enkelt tastetrykk.
Jeg går i hvert fall i all min naivitet ut fra at det ikke løftes en finger. Jeg har ikke sett en eneste kommentar fra rett hold om saken. Kan hende har det gått meg hus forbi?

Det jeg har fått med meg, er at enkeltpersoner engasjerer seg. Som fastlegen som reiser ned og prøver å få dem i tale som kan hjelpe. Som Facebookgruppen som stadig får flere medlemmer som ønsker Fathia og sønnen hjem til Norge. Som mennesker jeg omgir meg med, som er opprørte på deres vegne.

Vi lever i et av verdens aller rikeste land. Den dagen vi ble født her, vant vi i et lotteri som langt overgår Lotto hva odds angår. Jeg ser på det som en plikt å hjelpe der vi kan og evner. Dette burde ikke være et problem.

Jeg gremmes.

Reservetanksjåfør

Jeg er en av disse folka, du vet. Som neppe er å se med biff i kurven en uke før lønning. Ikke for at jeg spiser så mye biff heller, det skal være sagt. Det er ikke SÅ godt. Men laks, da. Eller annen fisk. Det spiser jeg gjerne og ofte. Men altså neppe en uke før lønning.

Jeg pleier å si om meg selv at selv om jeg har flere jobber, har jeg likevel mer vett enn penger. I det minste matvett. Jeg er ikke så god på logistikk. Dette med å fylle timene mellom lønningsdagene med akkurat passe utporsjonert pengeforbruk.

Jeg blir alltid like imponert når jeg ser at andre ikke bare klarer det, men dessuten har penger igjen. Men jeg? Jeg klarer jo fint å regne ut at siden jeg har kjørt trettisyv kilometer siden siste tanking, så kan jeg kjøre tretten til, eller egentlig tolv, før jeg setter kursen mot bensinstasjonen igjen, så det er alltids håp i hengende snøre.

Eller det var sånn før i hvert fall. Nå er jo min stakkars Peugeot (med rett betoning, foretrekker jeg egentlig å uttale det Porsche) for lengst reist til de evige jaktmarker, og jeg har tatt pause som reservetanksjåfør.

En - og - to - og tre

- på det fjerde skal det skje

Luftige svev ...

Jeg må nok snart kjøpe en ny bil. Nesten gratis og med stor personlighet. Jeg tror jeg vil ha en rød bil denne gangen, det har jeg hatt før, og den kledde jeg godt. Hvilket merke, sier du? Ikke vet jeg, men jeg får ikke lov av pappa til å kjøpe fransk.