Nei, nå altså

Jeg klarer ikke å slutte å lese agurknytt når jeg nå først har begynt. Det kan hende det kommer av min skrekkfascinasjon for tabloidpressens uendelighet av fete overskrifter, hvor den ene slår den andre i hjel.

På VGs nettsider kan man lese en artikkel om at halvarten av femtenårige jenter føler seg tykkere enn de i virkeligheten er, selv om det bare er en femtedel som er overvektige. I artikkelen under, står det å lese at forskere kommer med bekymringsmeldinger om at stadig flere jenter blir overvektige.

Nå er det ikke til å stikke under en stol at overvekt er bekymringsverdig og noe å bry seg om å ta tak i, men jeg er heller ikke i tvil om at jenters syn på seg selv i den tiden vi lever i er minst like usunn.
Det er skrevet side opp og side ned, både i aviser, tidsskrifter og på nettsteder om hvordan reklame korumperer ungdommers syn på hvordan ting skal være. Det er et tegn i tiden, visst, at man skal føle seg unormal og stor om man ikke får presset seg inn i størrelse 36. For min egen del kjenner jeg noen ganger et sting av å bli personlig fornærmet av enkelte moteblogger når de for eksempel kan hevde at klesstørrelsene nå er større enn før, når jeg selv føler det helt omvendt. (Ikke en eneste livsløgn skal en få lov til å ha i fred.) Den aktuelle bloggeren gikk for å handle klær, og tenke seg til, hun som hadde brukt størrelse 36 i hele sitt voksne liv (hun var noe sånt som 22 år gammle), måtte sjokkert konstatere at plaggene hang og slang rundt henne slik at hun måtte finne noe i størrelse 34. Stakkars ...

Og det er da aldeles utgjort at man ikke skal kunne lese om sunne vaner uten at det med det samme skal kobles til slanking og et liv i forsakelse og askese. Hvis det er noe jeg med ett hundre prosent sikkerhet vet, så er det at jeg ikke er skapt for askese.
Jeg skulle ønske jeg trodde at det egentlig hadde gjort en forskjell i hodet mitt dersom mediene skjerpet seg. Indoktrineringen har nok imidlertid pågått for lenge. Jeg vil for alltid sidestille karbohydrater med en liten, trinn, gresk lege, og få iltre grimaser i ansiktet mens jeg stirrer mot kjøleskapet når noen nevner GI, Low-carb og BMI.

I lykkelige stunder tenker jeg at jeg skal begynne å trene. Eller i hvert fall gå fort, lenge og ofte. Det er sunt.
Men det er ikke bare å begynne å gå. Man må ha skritteller for å være sikker på at man har gått nok. (Man går nemlig ikke for mye, det har jeg i hvert fall aldri lest om.) I tillegg anbefales en pulsklokke sånn at man dessuten kan finne ut om man har gått godt nok. Det er ikke gitt hvem som helst å vite, sånn uten videre. Alternativet er å ta pulsen på seg selv med jevne mellomrom under turen, dersom man altså finner den. Jeg finner den aldri før jeg har stått lenge nok stille til å få igjen pusten, og da har jo pulsen gått ned. Det finnes en eller annen idealpuls som man kan regne ut omtrent slik en eller annen (ikke så) vennlig sjel har gitt oss formelen til å regne ut BMI. Hvis man holder idealpulsen på det jevne under turen, vil man forbrenne mest mulig kalorier både da og etterpå. Ser du? Slanking igjen.
Jeg er ødelagt vare.

Jeg forestiller meg at bare ved å tenke på å begynne et nytt og sunnere liv, er jeg i ferd med å oppnå nettopp det. Kanskje jeg endatil har tapt et par kalorier ved å tenke på det? Jeg velger å tro det.
Og inntil jeg får kommet meg ut i friskluften med skritteller, pulsklokke, joggesko og staver, fortsetter jeg å lese Agurktiende.