Livet er for kort til å drikke dårlig kaffe

Det er litt pussig, dette med kaffe. Eller egentlig drikke i det store og hele.
Jeg drikker en del kaffe, spesielt de dagene jeg jobber hjemmefra. Jeg er flink på den måten at jeg passer på å spise frokost før første kopp - klok av skade, kan du si - men deretter går det slag i slag.

Jeg lager som regel kaffen selv. Den første koppen er god. Den neste også, egentlig, den er bare ikke fullt så frisk som første. Men altså ikke så verst, antagelig fordi den ikke har rukket å stå så lenge.
Og her er problemet mitt. Eller et av dem, da, om vi skal være litt pirkete. Jeg er nemlig ikke så flink til å helle kaffen på kanne. Det kommer igjen av at jeg ikke er så flink til å helle kaffen ut av kannen når jeg er ferdig med den omgangen, liksom.
Dermed står jeg der med kanne, halvfull av dag(minst)gammel, sur og kald kaffe på kannen. Dersom jeg skal helle den ferske, friske, duftende, nye på kannen, må den tømmes og skylles først.
De som kjenner meg, vet allerede hva jeg gjør i åtte av ti ganger. For de uinvidde, kan jeg fortelle at det ikke er å gå gjennom denne prosessen.
Kaffen blir naturligvis stående på trakteren, og da er det avgjørende å drikke de første to koppene i rask rekkefølge, slik at nummer to altså, i det minste nesten, kan måle seg med nummer en. De som følger etter det, helles innpå av trass. Jeg har jo laget så mange kopper, og jeg kaster ikke ubrukt mat. Kaffegruten kaster jeg, men ikke kaffen. Jo, den siste går i vasken, forresten. Du vet, den som lukter litt ... tjæreaktig, og grunnen til det, er at jeg tror at den har blitt såpass sterk at den kan åpne blokkerte avløpsrør.
Dette er morgenkaffen en hverdag i hjemmet.

Morgenkaffen på jobb drikkes som regel i selskap med skravlesjuke og høylytte (noen av dem) kolleger. Dette er en av de ytterst få gangene kaffekoppen spiller annenfiolin. Det hender sågar at den drikkes stående. Og det skulle bare mangle. Kaffetrakteren på jobben er av anerkjent merke, men jeg toer mine hender. Jeg lager mye bedre dekokt på min gamle Philips enn man kan frembringe på dette uelegante monstrumet. Så den koppen kan bare ha det så godt.

De beste kaffekoppene jeg drikker, er de jeg kjøper som trøst etter hver eneste kiropraktortime. Det finnes en kaffebar innen synsvidde av denne sadistiske mannens kontor. Jeg går langsomt og stivt opp og kjøper min tilmålte dose, emballert i papp, og nyter hver dråpe mens kroppen min langsomt vender tilbake til noenlunde normal positur. De lager byens beste kaffe. Det er jeg hellig overbevist om.
Hm ... Eller det finnes et sted til. Kaffen der er også til å dø for. Den drikker jeg alltid på stedet, og er alltid i selskap med en eller annen lunsjvenn eller -venninne. Selskapet gjør nok kaffen ekstra god, men sånn skal det da også være. De serverer meg min doble latte i tjukke, vide kopper, i stedet for de evinnelige, høye glassene. Jeg tror jeg elsker dem litt for det. Skummet er akkurat passe nestenkremaktig, og legger seg vakkert på overleppen før jeg slikker det i meg. Jeg vet at latte visstnok ikke er moderne lenger, men hva så? Det er så avsindig godt. Nesten sanselig. Ja. Det er det.

Jeg nyter kaffen min. Hver eneste kopp. På hver sin måte.