lørdag 1. august 2009

Gid lykken må gro som gresset bak do

... het det i flere av bidragene i minneboken min i hine hårde dager.
At gresset grodde forrykende fort bak en utedass er vel ikke til å stikke under en stol, men jeg foretrekker ikke å tenke på det. Sånn til vanlig.
Men nå. Nå gror gresset. Vederstyggelig fort. Og det enda jeg ikke har sett snurten av en eneste dør med hjerte på, i hvert fall ikke ute. Jeg hadde nær sagt hjertedør, men det er jo noe annet, og det kan jeg saktens skrive om en annen gang.

Hm ... Hva var det jeg skulle si?

Jo.

Det er noe med sånne gamle ordtak og vendinger som tiltaler meg så veldig. Jeg er kan hende i overkant nostalgisk av meg, men jeg liker dem. De er sagt så mange ganger, og likevel er de ikke klisjeer. Små visdomsord, kanskje kommet på av en eller annen som så seg lei av å slå det hersens gresset. Bak do. Eller som ønsket seg lykken. Eller hadde funnet den og satt og grunnet mens han gjorde det man gjør på sånne steder?

Kanskje var det den samme personen som tenkte at "Ukrutt forgår ikke så lett"? Det kan jo ha vært noen år senere, når lykken hadde kommet og gått flere ganger. Så fikk han kanskje øye på den gamle dassen nederst på gården. Den var nok blitt byttet ut med et nymotens vannklosett, og sto og ble mer og mer vindskjev mens ugresset hadde fått ta overhånd over det tidligere så saftige gresset. Han tenkte sikkert at han burde ha revet det lille huset eller i det minste fjernet ugresset - eller ukruttet, altså, men ga opp før han hadde begynt. For det kommer jo bare tilbake. Saftigere og grønnere for hver gang.
Akkurat som i hagen min.
Det er nesten ingenting som er grønnere enn det. Selvfølgelig bortsett fra gresset på den andre siden av gjerdet.

1 kommentar:

mormormedde8ungene sa...

Du skriver i en lett og morsom tone. Jeg blir glad og inspirert av å lese dette. Flott at det kommer noe. Mer!!. Klem fra Grethe