Tenn levende lys

En av de første gangene jeg kan huske at jeg tenkte på forskjellene mellom mennesker fra ulike deler av verden, var da jeg i første klasse lærte sangen "Alle er forskjellig, men det er utenpå."

At sangen handlet om overflatiske forskjeller skjønte jeg, men jeg fikk det likevel ikke til å rime. For hvis vi var så like, hvorfor trengte vi å synge om det, da? Dessuten syntes jeg ikke at jeg var så lik alle andre heller. Jeg husker at jeg så meg rundt i klasserommet, og så mange barn jeg ikke kjente så godt enda, og alle var forskjellige men ikke bare utenpå.

Som voksen forstår jeg selvsagt den pedagogiske hensikten, men som barn så jeg det som tidligere nevnt i et innlegg, helt bokstavlig og ganske svart-hvitt. Jeg kan huske at jeg endatil grunnet på om de kanskje mente den indre fysikken, for den er jo ganske lik hos de fleste.

Den gangen sang vi dessuten lystig i vei på visen om hottentotten Hoa. Nå for tiden er den uønsket på reportoaret hos de fleste smårollinger, og godt er kanskje det, men den gang da, var den et eksotisk innslag innimellom Pål sine høner, Mikkel Rev og Da klokka klang.

Så gikk noen år, og så plutselig hørte jeg plutselig sangen Tenn dine levende lys over Europa. Jeg tror det var Trygve Hoff som sang. For meg som er vokst opp i et bunnsolig arbeiderhjem gikk den rett inn. Hjertet formelig svulmet, og fremdeles får jeg gåsehud av å tenke på den - noe som skjer støtt og stadig, siden jeg fort tenker på den når jeg tenner stearinlys. Det gjør jeg ofte. Tenner lys, altså. Så tenker jeg da, på sangen og Trygve Hoff og den gangen da vi var på teaterøvelser og han ble sur fordi han tapte i mimekonkurranse.

Deretter kom band aid og live aid-konserten, og alle var enige om at vi skulle ta vare på verden og hverandre, og Bob Geldof ble Sir Bob Geldof smått om senn.

Og nå?

Nå tenner jeg levende lys.