Røyksignaler

Altså ...

Her henter jeg frem den rustne, gamle grillen som vakler ustøtt på skjelvende ben. Gjøre ren risten fra i fjor? Trengs ikke - vi brenner av det gamle greiene, og vips er det så å si sterilt.
Jeg heller rikelig med kull oppi trauet - når rusten ikke synes, finnes den ikke, det vet alle. Pøser på med tennvæske og venter de foreskrevne minuttene.

Mens jeg venter, henter jeg frem de feiteste, fettdryppende grillribbene jeg bare kan finne, hele tiden mens jeg nynner forventningsfullt.
Jeg tenner opp og venter utålmodig på at flammene skal legge seg, og at kullet skal bli lekkert hvitt på toppen - og legger på ribbebitene litt før, og ganske riktig; i løpet av kun kort tid er nabolaget røyklagt mens duften av tennvæske river i nesen. Jammen bra jeg husket å ta batteriet ut av røykvarsleren - klok av skade. (Jeg er fremdeles litt døv på det ene øret etter forrige gang, og katten stikker så fort den kan når jeg henter frem kullposen.)

Nå er det bare å vente, tenker jeg mens jeg nynner og spruter vann på flammene. Alle vet at flammer som er næret av svinefett ikke slukker av vann, men gammel vane er vond å vende, så her skal det flamberes.
Jeg venter stadig mens kjøttstykkene forvandles til neste søndags opptenningsmateriale, og skjønner med et sukk at jeg like gjerne kan hente karbonadene og grille dem i stedet.

Det kom ingen brannmenn denne gangen heller.