Jeg tror ikke folk egentlig forstår hvor enerverende det er å være over gjennomsnittet opptatt av språk generelt, og det norske i særdeleshet. Overalt hører man språkpadder og forvrengte ordspråk, i hver eneste avis man åpner florerer det av, ikke bare skrivefeil, men grammatikalske blemmer som kan få det til å velte seg i mellomgulvet på en stakkar.
Men får man forståelse? Nei, så men! I beste fall får man en overbærende latter, men som regel bare oppgitte sukk, og beskjed om at det er da virkelig ikke så farlig.
Ikke så farlig?
Språket vårt lider og pines og vrir seg i vånde!
Da jeg gikk på barneskolen, lærte jeg en del regler for godt språk. Vi pugget og leste og memorerte i vårt ansikts sved, og til sist satt det for det meste. Og hvorfor det?
Fordi at uten regler, dør språket. Jovisst, er språk dynamiske, skulle bare mangle, det må de være, men man trenger ikke kaste språkvettet på båten av den grunn.
Vi lærte for eksempel at det heter å stille et spørsmål. Man spør noen om noe, eller stiller noen et spørsmål. Så hvorfor i alle dager skrives det til stadighet at man spør noen et spørsmål? Hva? Hva? Hva?
Min lærer fortalte oss dessuten at det heter å lytte til musikk, eller eventuelt å høre på. Lytte til, eller høre på. Man lytter ikke på! Man lytter til! Jeg skulle ønske jeg hadde total makt over folk hva språk angår. Ikke for alltid, men en dag eller to. I så fall skulle de få skrive denne setningen hundre ganger.
Nei, de ville ikke elske meg for det, kanskje ikke en gang takke meg om hundre år, men jeg ville i det minste sove godt etterpå.
Kanskje jeg skal stille til valg?
Jo, det er sannelig noe å tenke på ...
Siste innlegg.
for 11 år siden
Innlegg
2 kommentarer:
For ikke å snakke om de som blir konfrontert med et pikant spørsmål, legger ansiktet i dype folder og proklamerer: "Det var sannelig et vanskelig spørsmål!". Det er da vel for svarte svingende ikke spørsmålet som er vanskelig! Svaret, derimot, det kan vel noen ganger være plundrete! Grrr ...
Det er så sant som det er sagt!
Legg inn en kommentar