Kommer tid?

Noen ganger, eller egentlig ganske ofte, tenker jeg at det jammen hadde vært fint om vi fremdeles brukte skrivemaskin med kulehode og rettetast og at telefonen var tilknyttet telenettet med ledning og hadde dreieskive.

Butikkene kunne stenge klokken fire på ettermiddagen og seks på torsdag, mens du på lørdag måtte passe på å handle før klokken ett. Skulle du noe sted, måtte du si ifra på forhånd, for det var ikke sikkert man kunne gjøre det i etterkant, siden ikke alle hadde telefon. Det var kanskje venteliste på sånne moderne apparater.
Man kjente de fleste av naboene, og selv om damen i huset på haugen fulgte med med argusøyne og gladelig fortalte videre med påslag for kjente, så visste man også at om man trengte det, så hadde hun en kopp sukker å låne bort. Dersom du ikke hadde husket å planlegge ordentlig, altså, for butikkene var kanskje stengt, og å handle mat på bensinstasjoner, det var tøysete - og dessuten stengte de klokken ni uansett. Bortsett fra Shell på kjelle.

I gata der jeg vokste opp trengte vi ikke klokke for å vite når vi skulle hjem. "Kom hjem når de tutær på Kaldnes og pass deg for Kaldnestrafikken."
Middag klokken fire, for da var pappa kommet hjem fra jobb. Eller kanskje tenkte man ikke så mye på klokkeslettet. Det var bare det samme. Hver dag. Bortsett fra lørdag, for da var det formiddagsmat med pytt-i-panne etter at butikken var stengt. Vi handlet hos Anne-og-Bjørn. Jeg visste ikke hva butikken egentlig het, men det gjorde ingenting, for alle visste hvor det var uansett. Først på Kaldnes, og siden i Vestskogen.
Man kunne skrive på bok. En ordentlig bok av papir, med linjer i. Farmoren min hadde en egen side. Kolonner med matvarer og priser med sirlig håndskrift som ble streket over ved månedens, eller kanskje var det hver fjortende dags, oppgjør. Det gikk fint. Man kjente hverandre, trengte ikke mer. Kulepenn og papir. Det var nok, det.

Høsten skal være tiden for matauk. Man kan fremdeles plukke bær i skogen. De henger der, klare til å høstes av mer eller mindre ivrige hender. Både blåbær og tyttebær, og et og annet stikkete bjørnebærkratt. I hagene finnes somme steder gamle ripsbusker som kneler under tung last, de er kanskje ikke trimmet på årevis, men bærer likevel, i håp om at noen skal gjøre seg nytte av de saftige, sprekkeferdige vitaminbombene, helt uten konserveringsmidler. Epletrærne brekker i høstvinden fordi frukten blir hengende på stadig mer krokete greiner, helt til de faller og blir tresket inn i en bioklipper av ypperste klasse. De er jo så vakre der de står, men huff så mye mas med all denne frukten som må rakes opp, du.
Kanskje kunne man ta turen på ferdighøstede jorder og se etter gjenglemte tuster med skolmer av snittebønner og erter. Eller kanskje ligger det igjen løk og noen hoder med kål eller kålrabi som bonden ikke tok med seg fordi de hadde skavanker.
Så slapp maten å ligge på jordet og råtne, og i stedet havne i en kjeller - det var jo ikke sikkert vi hadde rommelige kjøleskap og kjølehjørner. Snittebønnene kunne vi rense mens den grønne, skarpe lukten stakk gammelkjent i nesa før de ble saltet ned for å oppbevares til senere bruk, når man skulle lage snittebønnestuing til å ha sammen med maten som ble laget fra grunnen. Det hadde man jo tid til.
Et litt langsommere liv. Det hadde vært helt greit for meg.