Fru Lunas fornemmelser for vår

Jeg vet at man skal være udelt glad for våren. Jeg vet det. Og jeg ER glad - veldig glad. Likevel, er det ikke til å komme fra at det finnes skår i gleden.

Hele vinteren gjennom går man og drømmer og fantaserer om å tråkke barbeint over irrgrønn, myk plen. Man drømmer om at denne våren skal det bli en sann overflod i hagen, av stokkroser, riddersporer, akeleier og blomstererter. Det skal yre av av sommerfugler, bier og tykkmagede, dovne humler. Det skal klinge av latter fra unger og russ. Og midt oppi dette skal man (jeg, altså) sitte lett tilbakelent i solstolen, eller kanskje ligge henslengt i hengekøya mens man slumrer litt og av og til nipper til duggfrisk hvitvin, garnert med knallrøde jordbær. Boken skal få ligge pent på sidebordet når man ikke blar fraværende og solsigen i den.

Ha!

Joda, det er grønt, og i overflod. I sånne mengder må det jo bli mykt, men plen - kan man kalle det det?

It's a jungle out there ...

Men om det er mykt aldri så mye, kan man bare glemme å gå barbent, for sannelig myldrer det allerede ...




Hengekøyen jeg hadde tenkt å henge opp må dessuten vente. Stativet knakk nemlig i fjor. Og når jeg tenker meg om, fikk jeg aldri surret meg til å trekke om de flotte, retro solstolene jeg kjøpte på loppemarked i fjor på denne tiden. Men i år skal jeg! Kors på halsen!

Jeg skal plassere de nyoppussede solstolene (så sant jeg klarer å sette dem rett vei) midt oppi åkeren av skvallerkål og en annen, men uidentifisert og innpåsliten ugressplante. Jeg skal ha duggfrisk hvitvin, og jeg skal slumre til barnelatter og humlesurr. Ja, hvis de klarer å overdøve måkeskrikene, da.
Og mens jeg drikker vinen min, skal jeg tenke på nye måter å utnytte ukruttet på, og det skal jeg skrive mer om i matbloggen min. (Link øverst til høyre.) Foreløpig har jeg kokt suppe på det!

God vår!

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv

Hva er det som gjør at man kan sitte og se, kveld etter kveld, på nyhetssendingene om en mor som har blitt sendt ut av landet sammen med barnet sitt, tilsynelatende på grunn av dokumenter som har blitt forsinket i posten, vite at de ikke kan søke tilflukt innendørs uten å risikere fengsling, se at de lider - uten å løfte en finger for å hjelpe?

Jeg tenker på de som er i stand til å hjelpe ved et enkelt tastetrykk.
Jeg går i hvert fall i all min naivitet ut fra at det ikke løftes en finger. Jeg har ikke sett en eneste kommentar fra rett hold om saken. Kan hende har det gått meg hus forbi?

Det jeg har fått med meg, er at enkeltpersoner engasjerer seg. Som fastlegen som reiser ned og prøver å få dem i tale som kan hjelpe. Som Facebookgruppen som stadig får flere medlemmer som ønsker Fathia og sønnen hjem til Norge. Som mennesker jeg omgir meg med, som er opprørte på deres vegne.

Vi lever i et av verdens aller rikeste land. Den dagen vi ble født her, vant vi i et lotteri som langt overgår Lotto hva odds angår. Jeg ser på det som en plikt å hjelpe der vi kan og evner. Dette burde ikke være et problem.

Jeg gremmes.

Reservetanksjåfør

Jeg er en av disse folka, du vet. Som neppe er å se med biff i kurven en uke før lønning. Ikke for at jeg spiser så mye biff heller, det skal være sagt. Det er ikke SÅ godt. Men laks, da. Eller annen fisk. Det spiser jeg gjerne og ofte. Men altså neppe en uke før lønning.

Jeg pleier å si om meg selv at selv om jeg har flere jobber, har jeg likevel mer vett enn penger. I det minste matvett. Jeg er ikke så god på logistikk. Dette med å fylle timene mellom lønningsdagene med akkurat passe utporsjonert pengeforbruk.

Jeg blir alltid like imponert når jeg ser at andre ikke bare klarer det, men dessuten har penger igjen. Men jeg? Jeg klarer jo fint å regne ut at siden jeg har kjørt trettisyv kilometer siden siste tanking, så kan jeg kjøre tretten til, eller egentlig tolv, før jeg setter kursen mot bensinstasjonen igjen, så det er alltids håp i hengende snøre.

Eller det var sånn før i hvert fall. Nå er jo min stakkars Peugeot (med rett betoning, foretrekker jeg egentlig å uttale det Porsche) for lengst reist til de evige jaktmarker, og jeg har tatt pause som reservetanksjåfør.

En - og - to - og tre

- på det fjerde skal det skje

Luftige svev ...

Jeg må nok snart kjøpe en ny bil. Nesten gratis og med stor personlighet. Jeg tror jeg vil ha en rød bil denne gangen, det har jeg hatt før, og den kledde jeg godt. Hvilket merke, sier du? Ikke vet jeg, men jeg får ikke lov av pappa til å kjøpe fransk.

Livet er for kort til å drikke dårlig kaffe

Det er litt pussig, dette med kaffe. Eller egentlig drikke i det store og hele.
Jeg drikker en del kaffe, spesielt de dagene jeg jobber hjemmefra. Jeg er flink på den måten at jeg passer på å spise frokost før første kopp - klok av skade, kan du si - men deretter går det slag i slag.

Jeg lager som regel kaffen selv. Den første koppen er god. Den neste også, egentlig, den er bare ikke fullt så frisk som første. Men altså ikke så verst, antagelig fordi den ikke har rukket å stå så lenge.
Og her er problemet mitt. Eller et av dem, da, om vi skal være litt pirkete. Jeg er nemlig ikke så flink til å helle kaffen på kanne. Det kommer igjen av at jeg ikke er så flink til å helle kaffen ut av kannen når jeg er ferdig med den omgangen, liksom.
Dermed står jeg der med kanne, halvfull av dag(minst)gammel, sur og kald kaffe på kannen. Dersom jeg skal helle den ferske, friske, duftende, nye på kannen, må den tømmes og skylles først.
De som kjenner meg, vet allerede hva jeg gjør i åtte av ti ganger. For de uinvidde, kan jeg fortelle at det ikke er å gå gjennom denne prosessen.
Kaffen blir naturligvis stående på trakteren, og da er det avgjørende å drikke de første to koppene i rask rekkefølge, slik at nummer to altså, i det minste nesten, kan måle seg med nummer en. De som følger etter det, helles innpå av trass. Jeg har jo laget så mange kopper, og jeg kaster ikke ubrukt mat. Kaffegruten kaster jeg, men ikke kaffen. Jo, den siste går i vasken, forresten. Du vet, den som lukter litt ... tjæreaktig, og grunnen til det, er at jeg tror at den har blitt såpass sterk at den kan åpne blokkerte avløpsrør.
Dette er morgenkaffen en hverdag i hjemmet.

Morgenkaffen på jobb drikkes som regel i selskap med skravlesjuke og høylytte (noen av dem) kolleger. Dette er en av de ytterst få gangene kaffekoppen spiller annenfiolin. Det hender sågar at den drikkes stående. Og det skulle bare mangle. Kaffetrakteren på jobben er av anerkjent merke, men jeg toer mine hender. Jeg lager mye bedre dekokt på min gamle Philips enn man kan frembringe på dette uelegante monstrumet. Så den koppen kan bare ha det så godt.

De beste kaffekoppene jeg drikker, er de jeg kjøper som trøst etter hver eneste kiropraktortime. Det finnes en kaffebar innen synsvidde av denne sadistiske mannens kontor. Jeg går langsomt og stivt opp og kjøper min tilmålte dose, emballert i papp, og nyter hver dråpe mens kroppen min langsomt vender tilbake til noenlunde normal positur. De lager byens beste kaffe. Det er jeg hellig overbevist om.
Hm ... Eller det finnes et sted til. Kaffen der er også til å dø for. Den drikker jeg alltid på stedet, og er alltid i selskap med en eller annen lunsjvenn eller -venninne. Selskapet gjør nok kaffen ekstra god, men sånn skal det da også være. De serverer meg min doble latte i tjukke, vide kopper, i stedet for de evinnelige, høye glassene. Jeg tror jeg elsker dem litt for det. Skummet er akkurat passe nestenkremaktig, og legger seg vakkert på overleppen før jeg slikker det i meg. Jeg vet at latte visstnok ikke er moderne lenger, men hva så? Det er så avsindig godt. Nesten sanselig. Ja. Det er det.

Jeg nyter kaffen min. Hver eneste kopp. På hver sin måte.

Gid lykken må gro som gresset bak do

... het det i flere av bidragene i minneboken min i hine hårde dager.
At gresset grodde forrykende fort bak en utedass er vel ikke til å stikke under en stol, men jeg foretrekker ikke å tenke på det. Sånn til vanlig.
Men nå. Nå gror gresset. Vederstyggelig fort. Og det enda jeg ikke har sett snurten av en eneste dør med hjerte på, i hvert fall ikke ute. Jeg hadde nær sagt hjertedør, men det er jo noe annet, og det kan jeg saktens skrive om en annen gang.

Hm ... Hva var det jeg skulle si?

Jo.

Det er noe med sånne gamle ordtak og vendinger som tiltaler meg så veldig. Jeg er kan hende i overkant nostalgisk av meg, men jeg liker dem. De er sagt så mange ganger, og likevel er de ikke klisjeer. Små visdomsord, kanskje kommet på av en eller annen som så seg lei av å slå det hersens gresset. Bak do. Eller som ønsket seg lykken. Eller hadde funnet den og satt og grunnet mens han gjorde det man gjør på sånne steder?

Kanskje var det den samme personen som tenkte at "Ukrutt forgår ikke så lett"? Det kan jo ha vært noen år senere, når lykken hadde kommet og gått flere ganger. Så fikk han kanskje øye på den gamle dassen nederst på gården. Den var nok blitt byttet ut med et nymotens vannklosett, og sto og ble mer og mer vindskjev mens ugresset hadde fått ta overhånd over det tidligere så saftige gresset. Han tenkte sikkert at han burde ha revet det lille huset eller i det minste fjernet ugresset - eller ukruttet, altså, men ga opp før han hadde begynt. For det kommer jo bare tilbake. Saftigere og grønnere for hver gang.
Akkurat som i hagen min.
Det er nesten ingenting som er grønnere enn det. Selvfølgelig bortsett fra gresset på den andre siden av gjerdet.

Pressmidler

Jeg registrerer oftere og oftere overskrifter i stilen "Ga etter for press fra Facebook-gruppe." Dette sier ikke bare noe om hvor stor makt en enkel gruppe på nettstedet har, men gjenspeiler etter mitt syn en økt mulighet for forbrukere og enkeltmennesker til å påvirke ting som betyr noe for dem, enten det nå gjelder Grandiosa uten paprika eller et oppriktig ønske om å sende noen et passende sted. (Jfr. Facebook-gruppen "Send Siw Jensen til Gaza.)

Første gang jeg prøvde å være med på å påvirke noe som helst, var da vi skulle protestere på at løkka der vi lekte og bygde hytte skulle fjernes for nye hus. Vi lagde underskriftskampanje og protesttog. Til ingen nytte, vi fikk tross alt ikke lov til å gå over veien, så det begrenset mulighetene en tanke. Senere har jeg skrevet under på protester og ønsker om det ene og det andre i nærmiljøet, jeg har stilt opp på protestaksjoner og markeringer. Om det hjelper, vet jeg ikke, men det føles godt.

Nå har jeg fått en annen og svært synlig mulighet til å fortelle mine venner og andre som frekventerer det nye mediet, at jeg er opptatt av godt språk, er mot orddeling og for at brusen fra min barndom skal hete Villa Farris, samtidig som de også får vite at jeg ønsker fred i Gaza og og støtter opp om klasebombeforbudet.

Det er et ansvar vi har, dette å passe på hva vi sier.

Vi vet at det står store krefter bak en del ting som legges ut, både på facebook og andre steder på nett, nøye utvalgt, for å gi oss deres godt gjennomtenkte versjon av den aktuelle sak. Det siste eksempelet på dette, er åpenbart det pågående blobadet i Gaza. Begge sider har sine grupper, og enkelte går ikke av veien for å hacke seg inn på motpartens grupper i forsøk på å sabotere.
Jeg kjenner at jeg må venne meg til denne, for meg, nye måten å få informasjon, ekte eller konstruert, rett inn i huset, uten at den har vært innom bearbeidning og kildekontroll. Jeg må være mer våken og kritisk, ikke så impulsiv som man kan være fristet til. Det er så altfor lett å slenge kommentarer rundt seg, uten tanke på konsekvensen. På nettet er alle katter grå, og jeg har rett. Hvem bryr seg om hva jeg mener?
Veldig mange, kan det se ut til, om man skal lese gruppestatistikkene.

Jo - det er sannelig et ansvar vi har, på godt og vondt.

Van(n)vittig tullete

Så nå vet vi det. Uskyldens ansikt sitter på en 48-årig mann fra Tønsbergområdet som for andre gang hevder seg urettmessig utestengt fra byens svømmehall.
Det står å lese i dagens utgavet av Tønsbergs Blad. Jeg må fortelle at jeg ble nødt til å få noen andre til å lese høyt for meg, og at livet mitt nå er forlenget med atskillige timer - jeg har relativt velutviklet fantasi, og så alt klart og tydelig for meg. Badebukse og håndjern ... Trenger ikke si stort mer.
Artikkelen er også publisert i avisens nettutgave. Baluba i bassenget er den treffende tittelen. Dersom jeg finner på å kåre en "Årets overskrift," kommer den til å nå høyt.