Åh, denne evinnelige og/å-problematikken!

At det kan være vanskelig for mange å skille mellom når man skal skrive "og," og når det er passende med "å," det kan jeg svelge, om enn noe motvillig. I hvert fall om det er lenge mellom hver gang man skriver tekster. Dessuten har jeg en viss forståelse for at det kan være vrient å huske når man skal bruke komma før og, siden man først lærte at at man ikke skal gjøre det. I hvert fall var det det første jeg lærte den gangen vi begynte med grammatikk. Jeg tror det var da jeg ble kjent med uttrykket "ingen regel uten unntak." Eller kanskje det var en annen gang.

Det som imidlertid bør være klinkende klart for alle som har norsk som morsmål og som er vokst opp med daglig bruk av språket, er at når man skal bruke ordet "og" i en setning, muntlig altså, skal det ikke uttales ÅG. Det er derfor det i utgangspunktet kan være vanskelig å huske forskjellen. Fordi de uttales likt! Jeg må gå ut fra at de som uttaler "og" som "åg", en eller annen gang har fått en ydmykende melding om at de har brukt det feil skriftlig, og dermed føler at de til evig tid må minne alle og en hver om at de såvisst kan det. Egentlig.

La oss si det i kor: Og og å uttalles likt! Gjenta fra begynnelsen. Fiiint! Dersom du fremdeles synes det er vanskelig å huske, kan du skrive det hundre ganger.

For spesielt interesserte, finnes det flere steder på nett, for eksempel her, hvor du kan gå inn og lese hvis du er i tvil om noe når det gjelder rettskriving eller grammatikk.

Nei, nå altså

Jeg klarer ikke å slutte å lese agurknytt når jeg nå først har begynt. Det kan hende det kommer av min skrekkfascinasjon for tabloidpressens uendelighet av fete overskrifter, hvor den ene slår den andre i hjel.

På VGs nettsider kan man lese en artikkel om at halvarten av femtenårige jenter føler seg tykkere enn de i virkeligheten er, selv om det bare er en femtedel som er overvektige. I artikkelen under, står det å lese at forskere kommer med bekymringsmeldinger om at stadig flere jenter blir overvektige.

Nå er det ikke til å stikke under en stol at overvekt er bekymringsverdig og noe å bry seg om å ta tak i, men jeg er heller ikke i tvil om at jenters syn på seg selv i den tiden vi lever i er minst like usunn.
Det er skrevet side opp og side ned, både i aviser, tidsskrifter og på nettsteder om hvordan reklame korumperer ungdommers syn på hvordan ting skal være. Det er et tegn i tiden, visst, at man skal føle seg unormal og stor om man ikke får presset seg inn i størrelse 36. For min egen del kjenner jeg noen ganger et sting av å bli personlig fornærmet av enkelte moteblogger når de for eksempel kan hevde at klesstørrelsene nå er større enn før, når jeg selv føler det helt omvendt. (Ikke en eneste livsløgn skal en få lov til å ha i fred.) Den aktuelle bloggeren gikk for å handle klær, og tenke seg til, hun som hadde brukt størrelse 36 i hele sitt voksne liv (hun var noe sånt som 22 år gammle), måtte sjokkert konstatere at plaggene hang og slang rundt henne slik at hun måtte finne noe i størrelse 34. Stakkars ...

Og det er da aldeles utgjort at man ikke skal kunne lese om sunne vaner uten at det med det samme skal kobles til slanking og et liv i forsakelse og askese. Hvis det er noe jeg med ett hundre prosent sikkerhet vet, så er det at jeg ikke er skapt for askese.
Jeg skulle ønske jeg trodde at det egentlig hadde gjort en forskjell i hodet mitt dersom mediene skjerpet seg. Indoktrineringen har nok imidlertid pågått for lenge. Jeg vil for alltid sidestille karbohydrater med en liten, trinn, gresk lege, og få iltre grimaser i ansiktet mens jeg stirrer mot kjøleskapet når noen nevner GI, Low-carb og BMI.

I lykkelige stunder tenker jeg at jeg skal begynne å trene. Eller i hvert fall gå fort, lenge og ofte. Det er sunt.
Men det er ikke bare å begynne å gå. Man må ha skritteller for å være sikker på at man har gått nok. (Man går nemlig ikke for mye, det har jeg i hvert fall aldri lest om.) I tillegg anbefales en pulsklokke sånn at man dessuten kan finne ut om man har gått godt nok. Det er ikke gitt hvem som helst å vite, sånn uten videre. Alternativet er å ta pulsen på seg selv med jevne mellomrom under turen, dersom man altså finner den. Jeg finner den aldri før jeg har stått lenge nok stille til å få igjen pusten, og da har jo pulsen gått ned. Det finnes en eller annen idealpuls som man kan regne ut omtrent slik en eller annen (ikke så) vennlig sjel har gitt oss formelen til å regne ut BMI. Hvis man holder idealpulsen på det jevne under turen, vil man forbrenne mest mulig kalorier både da og etterpå. Ser du? Slanking igjen.
Jeg er ødelagt vare.

Jeg forestiller meg at bare ved å tenke på å begynne et nytt og sunnere liv, er jeg i ferd med å oppnå nettopp det. Kanskje jeg endatil har tapt et par kalorier ved å tenke på det? Jeg velger å tro det.
Og inntil jeg får kommet meg ut i friskluften med skritteller, pulsklokke, joggesko og staver, fortsetter jeg å lese Agurktiende.

La Aftenposten teste din språklige alder

Aftenposten har et enda mer konservativt skriftspråk enn jeg, og fornekter en del etter hver vedtatte språkendringer. Jeg kan ikke for det - jeg liker det litt. De er litt sære og sta, og gir motvekt til tabloidpressen. Altså, før noen iler til med å fortelle meg om udugelige Aftenpostenjournalister - jeg er sikker på at de finnes. Jeg leser ikke Aftenposten. Jeg blir matt bare ved tanken på å skulle bære den med meg fra butikken. Den veier mer enn bilen min.

De, Aftenposten på nett, har lagt ut en test. Dette er en av de mer fornøyelige testene jeg har vært borti. Det er mye rart man kan teste ut på nett, men altså, hvor gammelt snakker jeg? Eller du? Det kan du sjekke her.

Ikke helt overraskende ble alderen min 76.

Hei, 2009!

Etter å ha sittet her i et kvarter, er det bare å innse - det er ikke mulig, i hvert fall ikke for meg akkurat nå, å komme med noen betraktninger rundt det nye årets muligheter uten å bruke en klisjepreget overskrift. Jeg tenkte på "Med blanke ark," jeg prøvde "Nye sjanser, nye gevinster," jeg var endatil innom "Slik går nu dagan ..."

Nåvel, det får bli som det vil.

Det er knapt til å unngå at man blir sittende og grunne litt. Jeg har allerede vært gjennom stadiet hvor fjorårets miserer er pakket pent inn i avispapir og stuet bort i hjernens mørkeste gjemmer. Jeg skal ikke tenke mer på slankekurene som gikk i vasken, franskkurset som ikke ble noe av dette året heller, jobbene jeg ikke fikk, endene som ikke møttes helt (ja, selvsagt fikk jeg et bilde på hjernen av to ender som møtes - kvekk). Husj - bort med seg.

Nå brettes ermene opp og frem med feiekosten. Det nye året ligger foran meg som en svingete landevei. Den er full av humper, slik landeveier skal være, men været er godt og himmelen blå. Her og der er det stikkveier som kan gi opplevelser man ikke kunne forutse - om man bare våger å gå inn på dem selv om man ikke kan se hvor de ender. Det ser man jo ikke på landeveien heller, den virker bare litt tryggere.

Dette året har jeg bestemt meg for å ha nyttårsforsetter. Det har jeg aldri hatt før. Jeg har nok hatt noen tanker om hva jeg vil oppnå i løpet av året, selvsagt har jeg det, men i år har jeg skrevet ned fire forsetter, lagt dem i en konvolutt og forseglet den. Når 2009 nærmer seg siste sukk, skal en allerede valgt venninne være sensor og meddommer når jeg åpner konvolutten og ser om målene er nådd.
Jeg leste om kjendisers forhold til nyttårsforsetter. Ikke det at det er spesielt viktig, men det er nå litt artig å lese om Knut Nærums tanker for 2008. Han trodde han skulle klare ikke å kjøpe nye bøker. Nå, der har man en tapt sak om det noensinne har funnets en. Jeg husker at jeg leste det den gangen han sa det, og jeg tenkte for meg selv at aldri i verden ... På seg selv kjenner man stadig andre. Jeg ville aldri funnet på å komme med et slikt forsett. Forsettene er ment å skulle tilføre meg noe - ikke frarøve.

Når det er sagt ... Jeg tror jeg ville kledd Knut Nærum.

Intelligent liv

Stadig vekk leser jeg her og der om folks evige jakt etter intelligent liv på andre planeter. Hva med å begynne å lete på jorden først? Fortrinnsvis med speil heller enn kikkert ...

Skrivekløen min er midlertidig stillet, enten på grunn av den søte juletid, eller kanskje mer sannsynlig på grunn av latskap, men jeg vil dele med dere noen agurknyheter som jeg den senere tiden har svirret innom. Jeg skrekkfascineres av kommentarfeltet på mange av artiklene. Det er da jeg begynner å grunne på dette med intelligent liv ...
Noen ganger trenger man ikke andres kommentarer for måpe. Milde Moses.

Tenn levende lys

En av de første gangene jeg kan huske at jeg tenkte på forskjellene mellom mennesker fra ulike deler av verden, var da jeg i første klasse lærte sangen "Alle er forskjellig, men det er utenpå."

At sangen handlet om overflatiske forskjeller skjønte jeg, men jeg fikk det likevel ikke til å rime. For hvis vi var så like, hvorfor trengte vi å synge om det, da? Dessuten syntes jeg ikke at jeg var så lik alle andre heller. Jeg husker at jeg så meg rundt i klasserommet, og så mange barn jeg ikke kjente så godt enda, og alle var forskjellige men ikke bare utenpå.

Som voksen forstår jeg selvsagt den pedagogiske hensikten, men som barn så jeg det som tidligere nevnt i et innlegg, helt bokstavlig og ganske svart-hvitt. Jeg kan huske at jeg endatil grunnet på om de kanskje mente den indre fysikken, for den er jo ganske lik hos de fleste.

Den gangen sang vi dessuten lystig i vei på visen om hottentotten Hoa. Nå for tiden er den uønsket på reportoaret hos de fleste smårollinger, og godt er kanskje det, men den gang da, var den et eksotisk innslag innimellom Pål sine høner, Mikkel Rev og Da klokka klang.

Så gikk noen år, og så plutselig hørte jeg plutselig sangen Tenn dine levende lys over Europa. Jeg tror det var Trygve Hoff som sang. For meg som er vokst opp i et bunnsolig arbeiderhjem gikk den rett inn. Hjertet formelig svulmet, og fremdeles får jeg gåsehud av å tenke på den - noe som skjer støtt og stadig, siden jeg fort tenker på den når jeg tenner stearinlys. Det gjør jeg ofte. Tenner lys, altså. Så tenker jeg da, på sangen og Trygve Hoff og den gangen da vi var på teaterøvelser og han ble sur fordi han tapte i mimekonkurranse.

Deretter kom band aid og live aid-konserten, og alle var enige om at vi skulle ta vare på verden og hverandre, og Bob Geldof ble Sir Bob Geldof smått om senn.

Og nå?

Nå tenner jeg levende lys.

Da jeg var liten

Det var den gangen da alt som ikke var i farger var i svart-hvitt. Tv-bildet også. Jeg lærte f.eks at russerne var snille, det fortalte mine besteforeldre meg. Bestefar og hans bror hadde sittet i konsentrasjonsleir. De fortalte ikke så mye om det, men det som ble sagt, kom med lav stemme og øyne som ble fjerne. Jeg turte ikke spørre så mye heller, men visste at gruelige ting hadde skjedd der, ting som gjorde min snille bestemor mørk i øynene.

Men så kom russerne. De var de som befridde fangene, sa besteforeldrene mine. De sa nok mye mer også, men det jeg hørte, var at russerne var snille. De hadde mat og tepper med seg, sa besteforeldrene mine.

I hodet mitt var tyskerne et mangehodet monster i svart-hvitt, helt til bestemor fortalte om den tyske soldaten som ikke var mer enn 16-17 år. Han så lengselsfullt etter et trau med skyller som min oldemor skulle servere grisene. Den tyske guttungen ville jo helst vært hjemme hos moren sin, sa bestemor til meg. Han var sulten han og. Så var de mennesker, da, og de færreste var onde. Bestemor satte farge på tankene mine.

Så da jeg var liten, var russerne snille og hadde pelsluer fordi det var så kaldt der de bodde.

Fra Amerika kom Elvis, Rock n`roll og Juicy Fruit, og amerikanerne ønsket hverandre Merry X-mas - som jeg selvsagt leste akkurat slik - og de hadde ildrød nisse med kritthvitt skjegg og Coca Cola i hånden, i motsetning til vår nissefar med grått ragg og knickers.
Fra Spania kom appelsiner og dukker med kullsvart hår, pupper og kastanjetter.

En venn av familien reiste ute, på den Norske Amerikalinje. Bare navnet smakte krydret og eksotisk. Han var borte i måneder av gangen, og av og til dukket det opp brev. Tynne, tynne konvolutter med røde og blå striper rundt, merket "Air Mail." Det sto nesten alltid forskjellige navn på stempelet, og til dags dato tenker jeg på ham når jeg hører Jim Reeves synge "White Christmas." Jeg pleide å se for meg den seilende sjømannen stå ensom på en strand på Hawaii mens han lengtet hjem. Nå vet jeg ikke om han egentlig gjorde det, lengtet til kalde, snøfrosne Norge, altså, men i mitt hode, fylt av tanker i svart-hvitt med rosa kant, var jeg helt sikker på at han gjorde det - det ville jo jeg gjort.

Da jeg var liten var verden svart-hvitt. Nå er det opptil flere nyanser i grått.