Kommer tid?

Noen ganger, eller egentlig ganske ofte, tenker jeg at det jammen hadde vært fint om vi fremdeles brukte skrivemaskin med kulehode og rettetast og at telefonen var tilknyttet telenettet med ledning og hadde dreieskive.

Butikkene kunne stenge klokken fire på ettermiddagen og seks på torsdag, mens du på lørdag måtte passe på å handle før klokken ett. Skulle du noe sted, måtte du si ifra på forhånd, for det var ikke sikkert man kunne gjøre det i etterkant, siden ikke alle hadde telefon. Det var kanskje venteliste på sånne moderne apparater.
Man kjente de fleste av naboene, og selv om damen i huset på haugen fulgte med med argusøyne og gladelig fortalte videre med påslag for kjente, så visste man også at om man trengte det, så hadde hun en kopp sukker å låne bort. Dersom du ikke hadde husket å planlegge ordentlig, altså, for butikkene var kanskje stengt, og å handle mat på bensinstasjoner, det var tøysete - og dessuten stengte de klokken ni uansett. Bortsett fra Shell på kjelle.

I gata der jeg vokste opp trengte vi ikke klokke for å vite når vi skulle hjem. "Kom hjem når de tutær på Kaldnes og pass deg for Kaldnestrafikken."
Middag klokken fire, for da var pappa kommet hjem fra jobb. Eller kanskje tenkte man ikke så mye på klokkeslettet. Det var bare det samme. Hver dag. Bortsett fra lørdag, for da var det formiddagsmat med pytt-i-panne etter at butikken var stengt. Vi handlet hos Anne-og-Bjørn. Jeg visste ikke hva butikken egentlig het, men det gjorde ingenting, for alle visste hvor det var uansett. Først på Kaldnes, og siden i Vestskogen.
Man kunne skrive på bok. En ordentlig bok av papir, med linjer i. Farmoren min hadde en egen side. Kolonner med matvarer og priser med sirlig håndskrift som ble streket over ved månedens, eller kanskje var det hver fjortende dags, oppgjør. Det gikk fint. Man kjente hverandre, trengte ikke mer. Kulepenn og papir. Det var nok, det.

Høsten skal være tiden for matauk. Man kan fremdeles plukke bær i skogen. De henger der, klare til å høstes av mer eller mindre ivrige hender. Både blåbær og tyttebær, og et og annet stikkete bjørnebærkratt. I hagene finnes somme steder gamle ripsbusker som kneler under tung last, de er kanskje ikke trimmet på årevis, men bærer likevel, i håp om at noen skal gjøre seg nytte av de saftige, sprekkeferdige vitaminbombene, helt uten konserveringsmidler. Epletrærne brekker i høstvinden fordi frukten blir hengende på stadig mer krokete greiner, helt til de faller og blir tresket inn i en bioklipper av ypperste klasse. De er jo så vakre der de står, men huff så mye mas med all denne frukten som må rakes opp, du.
Kanskje kunne man ta turen på ferdighøstede jorder og se etter gjenglemte tuster med skolmer av snittebønner og erter. Eller kanskje ligger det igjen løk og noen hoder med kål eller kålrabi som bonden ikke tok med seg fordi de hadde skavanker.
Så slapp maten å ligge på jordet og råtne, og i stedet havne i en kjeller - det var jo ikke sikkert vi hadde rommelige kjøleskap og kjølehjørner. Snittebønnene kunne vi rense mens den grønne, skarpe lukten stakk gammelkjent i nesa før de ble saltet ned for å oppbevares til senere bruk, når man skulle lage snittebønnestuing til å ha sammen med maten som ble laget fra grunnen. Det hadde man jo tid til.
Et litt langsommere liv. Det hadde vært helt greit for meg.

Et hav av roser under regnbuen

For nøyaktig ni måneder siden, nesten på minuttet, kunne vi ta med oss Marte hjem fra sykehuset. Vi var fremdeles numne etter alt som var skjedd. Håret hennes var fremdeles rødt av blod, skuddsårene hissig røde og hovne. Klærne var de samme hun hadde hatt under AUF-genseren og joggebuksen som var blitt skåret av henne av sykepleierne tre dager tidligere.

Vi kom inn i den velkjente leiligheten, og det føltes som et fremmed sted - det var som om vi hadde vært borte i månedsvis. Jeg husker at jeg ble overrasket over at ingen av plantene var visnet. Jeg visste at det var snakk om noen få timer siden livet ble til et mareritt, men kroppen følte det som om det var gått måneder.
Vi satt litt tafatte i sofaen. Marte måtte hvile, men ville ikke være alene. Vi kunne ikke se på TV, det hadde legene innstendig fortalt oss. Så vi satt der og visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Småpratet litt. Satte på kaffe.
Så begynte blomstene å strømme inn sammen med nye sms-er og meldinger om alle som tenkte på oss.
Jeg hadde skrudd av lyden på telefonen, for vi skvatt sånn av den. Jeg leste opp en del av meldingene for Marte.

En time eller to etter at vi hadde kommet hjem fikk jeg noen helt spesielle meldinger fra flere, noen med små videosnutter eller bilder - de fortalte at folk samlet seg i tusenvis over hele landet for å gå i tog, De bare ikke bare fakler, men roser, et av livets sterkeste symboler. Jeg kjente varmen fra meldingene. Jeg husker ikke om jeg svarte alle, men jeg husker jeg tenkte at jeg skulle ønske at jeg var en av dem som skulle gå.

Nå har jeg og vi endelig fått mulighet til å være med på et nytt arrangement i kjærlighetens tegn. Det finnes en sang de fleste av oss kjenner og har sunget mange, mange ganger, en sang som knyttes til nestekjærlighet og åpenhet. En sang som forrige uke ble forsøkt tilskitnet.
Det skal vi ha oss frabedt.
Vi skal reise til Oslo, og sammen skal vi synge av hjertet, så høyt at stemmene våre må nå helt opp til de som ikke lenger er hos oss. De som er på andre siden av regnbuen.

 Barn av regnbuen

En himmel full av stjerner.

Blått hav så langt du ser.

En jord der blomster gror.

Kan du ønske mer ?

Sammen skal vi leve

hver søster og hver bror.

Små barn av regnbuen

og en frodig jord.

Min 22 og 23 juli - telefonlogg med noen kommentarer

Dette var min 22 og 23 juli.
Jeg satt og jobbet, og hadde ikke vært innom nettaviser hele dagen, så jeg ante ingenting.

Det er så vanskelig å formidle hvordan denne dagen var, men jeg tror dette kan gi et inntrykk. Min lengste dag.

Meldingene i vanlig skrift er direkte avskrift fra innboksen for meldinger på mobilen min. Enkelte meldinger er fjernet av ulike årsaker, der står bare klokkeslettet tilbake. Jeg har tatt det med for å huske hvor mange meldinger som rant inn. Så mange som fulgte oss i tankene mens det sto på.
Det som står i kursiv er meldingene jeg sendte. Jeg svarte alle, men det er ikke alle jeg har tatt med, mange har samme ordlyd - at vi ikke visste mer, og at vi ikke hadde hørt noe om jentene, jeg kopierte og videresendte så lenge det ikke var nytt å fortelle. Klokkeslett og innhold er etter hukommelsen. Det samme gjelder for telefonsamtaler. Noen husker jeg som om jeg nettopp la på røret, andre er som i en tåke.

Mens vi kjørte hørte vi hele tiden på radio, håpet på oppdateringer som kunne gi oss håp, men det ble bare verre og verre.
Vi var innom en bensinstasjon. Lukten av pølser, boller og kaffe gjorde meg kvalm.

22-jul-2011

17:15 (Fra Marte)
Hei. Du er hjemme, ikke sant? Marte

* 17:16 Meg:
Ja da. Hvordan det?

17:17 (Fra Marte)
Bare skulle sjekke at du ikke er i Oslo

* 17:18 Telefonsamtale med Marte.
Hun hun forteller at det har vært en eksplosjon i Oslo (jeg logger meg på db.no og ser overskrifter og bileder jeg tror må være fra et annet sted). De har akkurat hatt møte og fått informasjon om hva som har skjedd. Stemningen er ganske deppa, sier hun, men Monica - mor Utøya, har sagt at de skal tenne alle grillene og spise pølser og godteri. Akkurat nå sitter Marte og Maria på Utescenen og lader telefonen til Maria, Martes ligger i teltet. Før dette har de hatt det kjempegøy og har lært masse. Hun har ikke tid til å snakke så mye siden det er lite strøm på telefonen. "Det skjønner jeg," sier jeg. "Så flott at dere har hatt det gøy. Kose dere masse videre. Glad i deg, jenta mi."
"Jada, det skal jeg. Glad i deg også."

* Går inn på db.no igjen og ser på bildene, men klarer ikke å ta det innover meg. Det må være en feil et eller annet sted. Bildene minner meg om de jeg så for ti år siden, den 11 september. Jeg føler en svak uro. Utøya er jo ikke så langt unna Oslo. Kanskje jeg skulle reise innover og be Marte komme hjem? Slår tanken fra meg. Jeg må snart slutte å være så overnervøs.

* 17:21 Telefonsamtale med Stian. Må forsikre meg om at de er hjemme og ikke i nærheten av Oslo.

* 17:23 Tekstmelding fra meg til Bjørn Vidar:
Har du sett hva som har skjedd i Oslo? Jeg har nettopp snakket med Marte - og med Stian. De har det bra.

17:26 (Fra Bjørn Vidar)
Ja, sitter og slapper av, jeg. Ikke noe bra det som er i Oslo, men er ikke noen stor overraskelse at slikt skjer her også. Fikk noen meld fra Marte i ste, jeg også.

* 17:27 Tekstmeldinger fra meg til dem jeg kjenner som bor i Osloområdet:
Hei! Er alt i orden med deg?

17:31 (Fra Anita W)
Tenker du på bomben i Oslo? I så fall, jada vi har det bra. Var ikke i Oslo når det smalt heldigvis.
17:36 (Fra Anita W)
Samboern til Brita jobber i sikkerhetsavd der ... Han var heldigvis på ferie. Han satt i Trysil uten tv og radio. Han trodde jeg tulla når jeg ringte for å høre om han var ok.

17:49 (Fra Bjørn B)
Ja

17:53 (Fra Eva Ø.S.)
Takk! Ja, men var der 30 min før bomben ... sykt! Vet ikke om noen jeg kjenner som var der heldigvis.

17:55 (Fra Eva Ø.S.)
Takk for at du tenker på meg!

17:56 (Fra Eva Ø.S.)
I like måte :)

18:04 (Fra Margrete)
Ja, er langt unna Oslo, hva med deg?

* 18:01 Telefon fra Stian
"Har du fått med deg hva som skjer på Utøya?!"
"Utøya? Nå surrer du. (Litt oppgitt nesten.) Det er jo i Oslo at --"
"Nei! De sier på nyhetene at det er skyting på Utøya!"
"Hva? Hva? ..."

* Overskrift på dagbladet.no:
Skyting på Utøya

* 18:03 Prøver å ringe Marte. Mange ganger. Kommer rett til svarer.
*Sender henne tekstmelding:
Har prøvd å ringe uten å komme frem. Ring så fort du ser meldingen.

* 18:05 Telefonsamtale med Bjørn Vidar:
"Har du sett hva som skjer?"
"Hva da? Nei, jeg --"
"Det er noen som skyter! Der ute. På Utøya! Jeg får ikke tak i Marte. Hun svarer ikke. Vi må dra. Kan vi dra? Vi må --"
"Ja. Ja, jeg kommer og henter deg."

* Tomrom. Jeg husker lite, men vet at flere ringte for å høre om jeg visste hva som skjedde. Jeg husker ikke hvem jeg snakket med, men jeg vet at jeg ble litt hysterisk hver gang. Jeg kunne jo ikke snakke på telefonen - måtte holde linjene åpne. Jeg vet at jeg sa det flere ganger. "Jeg kan ikke snakke nå, jeg må holde linjen åpen i tilfelle Marte ringer."

* 18:08 Tekstmelding til Stian:
Bjørn Vidar kommer og henter meg. Vi kjører straks oppover.

18:12 (Fra Stian)
Okey. Vi kjører også.

18:15 (xxx)

* 18:15 Tekstmelding til Margrete:
Marte min er på Utøya.

* 18:15 Telefonsamtaler

18:18 (Fra Margrete)
Håper alt er bra med henne!

* 18:19 Tekstmelding til Margrete:
Vet ikke. Får ikke kontakt med henne.

18:18 (xxx)

18:19 (xxx)

18:20 (xxx)

18:20 (Fra Tanja)
Gir du meg beskjed så fort du hører noe fra Marte?

18:22 (xxx)

18:23 (xxx)

18:26 (Fra Margrete)
Huff, jeg er i Danmark, og er ikke oppdatert på hva som skjer.

* 18:28 Tekstmelding til mamma:
Hei, mamma. Vi er på vei dit nå. Ikke sett dere i bilen, eller noe, dere. Det er ikke noe poeng. Bjørn Vidar kjører.

18:31 (Fra Lise)
Hei. Regner med du har fått med deg det som skjer på Utøya, har du kontakt med Marte?

* 18:32 Tekstmelding til Lise:
Vet. Får ikke kontakt med henne.

18:31 (Fra mamma)
Nei vi stoler på at siden dere har snakket med ungene så er alt bra med dem. Kjøre for Guds skyld veldig forsiktig da. Og si fra så fort du vet noe. (Min kjære mamma visste på dette tidspunktet ikke at da jeg snakket med ungene mine, hadde ikke helvetet nådd oss ennå. Jeg ville ikke uroe henne før jeg måtte.)

18:35 (Fra Lise)
Håper det går bra. Takknemlig for melding fra deg når du vet noe. Tenker på deg og ikke minst Marte.

18:37 (xxx)

18:41 (xxx)

18:45 (Fra mamma)
Det sies på radioen at det ikke skal ringes eller sende meld til de på Utøya pga deres sikkerhet.

18:52 (xxx)

18:52 (xxx)

19:00 (xxx)

19:07 (Fra mamma)
De sa tlfnr som pårørende kan ringe hvis de vil. Det er nr 22118080. Henrik og Katrine er der ute og ser etter Marte heldigvis.

19:08 (Fra Cathrine G.)
Nå har jeg så vondt i magen. Har du hørt fra Marte? Si fra hvis du vil ha noen hos deg. Kommer jeg. Klem

19:09 (Fra Stian)
Vi har fått høre at deltakere som blir sendt til land blir sendt til Sundvollen hotell. Det ligger innenfor det avsperrede området men vi skulle få beskjed så fort vi kan kjøre inn.

19:10 (Fra Cathrine G)
Å kjære, jeg håper det beste. Tenker på dere.

19:12 (Fra Linda M.)
Herregud! Kom nettopp fram til helgeferie i Wales - er alt i orden med prinsessen?

19:12 (Fra Stian)
Henrik og Kathrine er på hotellet og prøver å få oversikt og finne noen å spørre.

* 19:13 Tekstmelding til mamma:
Henrik og Kathrine er inne på hotellet og sjekker lister etter Marte og Maria.

19:14 (Fra mamma)
Ja, veldig godt det. Nå sa de på radioen at han som skjøt er tatt av politiet. Gudskjelov. Så nå er sykebiler og politi på vei inn der.

19:15 (Fra Linda M.)
Vi tenker på dere, håper hun har det bra <3

19:16 (Fra Cathrine S.)
Tenker intenst på deg

19:17 (Cathrine S.)
Hvis jeg overhode kan gjøre noe så si fra. Varm lang klem

19:18 (Fra mamma)
Dette er et nytt nr dere kan ringe til for å høre ang Marte. 81502800

19:22 (Fra mamma)
Veldig fint. Snakker med deg senere da.

19:39 (Fra Eva N.)
Tenker på dere :'( for en grusom situasjon.

19:43 (Fra Stian)
Hvor er dere nå?

* 19:44 Tekstmelding til Stian
Vet ikke helt. Forbi Drammen et sted. Er dere fremme?

19:46 (Fra Stian)
Nei, Henrik er på hotellet og sjekker stadig en pårørendeliste for oppdateringer etterhvert som deltakere blir brakt dit, og leiter etter dem blandt alle som er der. Han sier fra så fort han finner ut noe mer. Si fra når dere har kommet frem til køen, bare følg skilter mot Hønefoss.

* 19:48 Tekstmelding til Stian:
Fint. Vet ikke hvor lenge det er til. Det er så langt!

19:52 (Fra Stian)
Ok. Si fra når dere vet da.

20:02 (Fra Tanja)
Tenker på dere hele tiden. <3

20:06 (Fra Maria S.)
Håper alt er bra med Marthe! Tenker på dere :) Maria

20:08 (Fra Stian) Ring Henrik

* 20:08 Telefonsamtale
Henrik: Jeg har funnet Marte.
Jeg: Har du? Kan jeg - jeg må, er hun der? Kan jeg snakke med henne?
Henrik: Ja, jeg har henne her. Er du rolig? Er du rolig?
Jeg: Ja ... ja ... jeg er rolig. Få snakke med henne ...
Henrik: Ja, her er hun.
Marte: Mamma ... (uforståelig) hulking ... jeg måtte ... mammaa ... (uforståelig)
Jeg: Jenta mi ... så deilig å høre stemmen din ... pust nå ... shhh ... Jenta mi. Er Maria med deg? Marte: Nei ... hun ... mamma ... (uforståelig) ... jeg ... (gråt)
Jeg: Å, jenta mi ... det går bra. Nå må du puste rolig. Henrik er hos deg til vi kommer. Han går ikke fra deg.
Marte: Ja ... (trekker pusten) ... Henrik har lite strøm på telefonen.
Jeg: Ja, jeg vet. Det har vi visst alle. Jeg får snakke to ord til med ham, da. Så ses vi snart. Pappa kjører bilen. Vi ses snart.
Marte: Ja ...
Jeg: Jeg er så glad i deg.
Marte: Glad i deg og.
Henrik: Vi må nesten legge på nå så jeg ikke går tom for strøm. Så sender jeg melding så fort jeg vet mer.
Jeg: Ja ... Du blir hos Marte nå, ikke sant? Ikke gå fra henne.
Henrik: Jeg blir hos henne.
Jeg: Tusen takk, Henrik. Du er en god gutt.
Henrik: Takk. (Sjenert latter) Ha det.
Jeg: Ha det.

* 20:12 Tekstmelding til de jeg hadde hatt sms-kontakt med:
Marte er funnet. Har snakket med henne. Hun er i sikkerhet. Maria er fremdeles savnet.

20:13 (Fra Anita)
Å det var godt å høre! Desirée er hos meg nå og vi var veldig nervøse. Håper Maria er i orden. Klem

20:14 (Fra Cathrine S.)
Takk gud. Og takk for at du sier fra! Håper på samme beskjed om Maria

20:14 (Fra Eva N)
Herregud og godt å høre. :) Krysser fingre for Maria. <3

20:14 (Fra Cathrine G)
Det var bra. Håper du får holde rundt henne snart.

20:14 (Fra Maria S)
Det var godt å høre!

20:14 (Fra Tanja)
Gud nå ble jeg glad. Måtte alt gå bra med Maria også.

* Ca 20:15 Henrik ringer og sier at Marte blir fraktet til Ringerike sykehus. Vi har nettopp kommet frem til der trafikken står stille. Køen må være flere kilometer lang. Jeg er klar til å hoppe ut av bilen og løpe, men Bjørn Vidar klarer å få snudd, og vi kjører et stykke tilbake og over Vikersund mot sykehuset.

20:24 (Fra mamma)
Hørte at Marte er funnet i god behold. Jeg har gått ned mange kilo. Så herlig å høre. Carina har snakket med Hilde Martine på meld. Så veldig deilig. :)

* 20:24 Tekstmelding til Carina:
Hei. Har ikke mamma fått meldingen jeg sendte?

20:24 (Fra Carina)
Hun ser nå. Men jeg har snakket med Hilde m og vi vet at Marte er funnet :) så mamma har allerede felt noen tårer :)

20:33 (Fra Grete)
Kjære May-Monica. Har hatt kontakt med Cathrine. Hører at du endelig har fått kontakt med Marte. Tenkt masse på dere. Klem :)

20:33 (Fra Carina)
Mamma her ikke fått meld ennå. Regner det var om Marte? Send meld når Maria blir funnet da

20:38 (Fra Anita)
Har dere hørt noe ang Maria? Og har dere møtt Marte? Vet mamma nå at hun er i orden?

20:41 (Fra Anita)
La oss høre ang Maria da. Vi tenker på Marte.

20:43 (Fra Anita)
Ja det må du gjøre.

20:49 (Fra Stian)
Vi har kommet oss et langt stykke forbi folk i køen, men nå er det politisperring, dere kan prøve å sette på nødblink og kjøre så langt dere kommer

20:50 (Fra Mona)
Kjære du :) dette skulle ikke være noen forunt å oppleve! Da er det godt å høre (fra Eva) at det er ok m Marte :) Tenker masse på dere begge :) det er helt utrolig at sånt skjer! Stor klem til deg og Marte og så håper jeg at også Maria er i orden :) Klem Mona

20:52 (Fra Stian)
Okey, det skal vi selvfølgelig gjøre!

20:53 (Fra Linda M) Så godt! Det føles veldig rart å se alt dette på BBC og vite at det har skjedd i lille, trygge Norge. Pust nå.

20:54 (Fra Stian)
Okey.

20:57 (Fra Margrete)
Grusomt, tenker på deg!!

21:01 (Fra Stian)
Veien fortsatt stengt, men venter på beskjed.

21:01 (Fra Margrete)
Det er nesten ikke til å fatte at dette skjer, men veldig veldig godt å høre at datteren din ikke er skadet!

21:08 (Fra Henrik)
Jeg er med Marte på sykehuset og ringer så fort vi er ferdig med å bli flytta rundt

21:16 (Fra Annette Ø)
Hei. Er alt i orden med Marte?

21:20 (Fra Annette Ø)
Er du på vei inn? Kan jeg gjøre noe for deg? Er hun i orden?

21:24 (Fra Monica S)
Hei. Er alt i orden med deg og Marte? Hørte fra Carolinen min at Marte er på Utøya ... Klem

21:25 (Fra Annette Ø) Tenker masse på dere vennen. Vi snakkes.

21:29 (Fra Monica S)
Er hun fysisk ok? Noe jeg kan gjøre for deg? Trenger du selskap/hjelp? Bare si ifra! Jeg kommer på minutter :)

21:32 (xxx)

Ca 21:30 Er vi fremme på Ringerike sykehus. Vi visste ikke at Marte var skadd. Det var bra Henrik ikke sa det mens vi kjørte bil.

21:55 (Fra Henrik)
Marte har det bra! Alle tester ser bra ut. Nå skal vi litt mer rundt. Ringer så fort dere får lov til å komme. Send denne meldinga rundt så alle får den. Jeg har lite strøm, skrur den på igjen så fort jeg veit noe mer. Jeg skal hilse til alle fra Marte :)

22:05 (Fra Stian)
Hotellet straks

22:32 (Fra Stian)
Nå har vi litt strøm. Venter på å slippe gjennom til Sundvollen. Sier i fra så fort vi vet noe mer ang Maria.

22:40 (Fra Eva N)
Tør ikke tenke tanken på hvordan dagen din har vært. (eller er) Ta vare på hverandre <3

22:46 (xxx)

22:48 (xxx)

22:49 (xxx)

22:58 (Fra Stian)
Da er vi på vei til hotellet.

23:08 (Fra Tanja)
Hvordan har du det? Har du fått med Marte hjem?

23:11 (xxx)

23:24 (Fra Cathrine S)
Noe om Maria?

23:31 (Fra Pernille)
Hei May-Monica, det er ikke meningen å forstyrre deg og har hørt det er bra med Marte, men jeg er veldig bekymret for Maria ... Vet du noe? Klem Pernille

23:31 (Fra Pernille)
Dette er helt utenkelig og jeg kan ikke skjønne at dette skjer. Men jeg krysser alt som kan krysses og håper alt jeg kan! Jeg føler med dere alle <3

23:35(Fra Anita)
Hvordan går det med deg May Monica? Hører Marte har det bra. Snakket såvidt m Stian. Er det noe nytt om Maria? Vi tenker på dere. Klem, Anita og Desiré

23:55 (Fra Anita) Ok :)

23-jul-2011

00:18 (Fra Marianne G)
Hvordan er det med Marte

00:19 (xxx)

00:21 (xxx)

00:27 (xxx)

10:44 (Fra Tanja)
Jeg tenker på dere hele tiden. Så mange døde ungdommer. Håper virkelig ikke Maria er blant dem. Ta vare på hverandre. Dette er helt uvirkelig :( God klem til dere alle!

10:44 (Fra Mariann)
Hei ... som alle andre er vi i sjokk her oppi nord ... Vi har verken tv, internett og veldig dårlig mobildekning ... men fått med oss litt på radio. Jeg har fått pratet litt med Eva, og hun fortalte at Marte er i god behold ... jeg har vært helt dårlig, og vært så bekymret for Marte ... Går det greit med dere nå??

10:45 (Fra Monica S)
Hei. Jeg ser på nyheter nå og forstår at Marte virkelig har hatt englevakt. Er dere ok? Hørt noe om Maria? Si i fra hvis du trenger noe som helst!

10:46 (Fra Eva N) (Med bilde)
Lyset er tent for dere.

10:47 (Fra Hilde) Jeg kom ikke gjennom til deg i går, kanskje nettet er bedre. Er Marte ok??? Jeg er fryktelig bekymret og dette er jo uforståelig :(

10:50 (Fra Tanja)Huff. Hvor ble hun truffet hen? Og stakkars, stakkars Marte. Hun må være veldig engstelig for venninna si. Klem henne godt og lenge fra meg. :*

11:12 (Fra Linda M) Våknet til en voldsom eskalering i morges, vi tre norske vil helst sitte klistret til BBC News ... Så glad du fant Marte, håper hun har det så bra hun kan under omstendighetene og at de har funnet venninnen hennes også. Vi skjønner det bare ikke. Stor klem til deg.

11:17 (Fra Marianne A)
Hei May Monica! Snakket akkurat med Eva og hørte at du er inne hos Marthe. Jeg tenker masse på dere. Hils til Marthe fra meg. Klem fra Marianne.

11:22 (Fra Tanja)
Den er grei. Hvilket sykehus er dere på da?

11:28 (Fra Hilde)
Det var godt å høre! Om dere trenger noe, hva som helst, så si fra. Det er en sorgens dag, og selv i Tønsberg er det tøft å være på jobb i dag. Klem

11:29 (Linda M)
Å, herregud, jeg trodde hun hadde kommet seg unna. Vi tenker på dere alle sammen. <3

11:33 (xxx)

11:34 (Fra Per)
Jeg er dypt sjokkert over det som har skjedd og har fått vite at Marthe er blandt de skadede. Det er vanskelig å finne ord i en situasjon som dette annet enn at dere har min dypeste medfølelse. Jeg håper i det lengste å få positivt nytt om Maria. Steinar er sammen med meg og uttrykker de samme tanker og følelser. Per.

11:43 (xxx)

11:48 (Fra Per)
Jeg er inderlig glad for å høre at hun klarer seg og jeg kan bare forestille meg hvordan det er å være deg i denne situasjonen. Jeg håper det beste for dere. Per.

12:13 (Fra Pernille)
Utrolig trist å ikke høre noe fra Maria, men det er en kjempe lettelse å vite at Marte er på plass! Kan du hilse henne masse fra meg og Michelle hvis det kommer en anledning til det? Jeg sendte melding men forventet ikke svar. Godt å få oppdatering, tusen takk! Stor klem og varme tanker herfra.

12:16 (Fra Mariann)
Herregud. Takk gode gud for at hun lever (...)

12:17 *Tekstmelding til Stian:
God morgen, gutten min. Håper du har fått sovet litt. Dere kan bare komme opp når dere er oppe. Så kan vi ordne litt mat til dere.

12:21 (Fra Stian)
Takk.

12:28 (xxx)

12:42 (Fra Josefine)
Hei May Monica! Hører ting går relativt bra med Marte, en fantastisk beskjed! Hils henne masse om dere har kontakt med henne. Tenker masse på Maria nå så sender mange gode tanker til til dere alle og håper at også Maria er å finne i behold! Skulle gjerne vært hos Marte <3 men er glad dere er sammen med henne! Hilsen Josefine

12:56 (Fra Johanna)
Kjære Marte! Jeg er så utrolig glad for at du er i god behold! Jeg er kjempeglad i deg <3 ber til gud om at de også finner Maria i levende live. Hvil deg nå, og gleder meg mer enn noen gang til å se deg igjen. En stor klem fra Johanna. Skal også hilse fra resten av familien.

* 12:58 Tekstmelding diktert av Marte til Johanna.
(...)

13:01 (Fra Johanna)
Jeg tenker masse på dere <3 var dere sammen da det skjedde?

* 13:02 Tekstmelding diktert av Marte til Johanna.
(...)

13:03 (Fra Johanna)
Ja, selvfølgelig <3

13:19 (Fra Eva N)
Skjønner at hun er såret da? Jeg gråter med dere alle og sender masse gode tanker. Klem

13:27 (Fra Eva N)
:( Da krysser vi alt vi har her. <3 Kan jeg spørre om Maria? Stor klem

13:29 (Fra Eva N)
Usj. Ta vare på Marte nå og deg selv. <3 Ring hvis du trenger det. Jeg er der for dere.

13:35 (Fra Lise)
Takk for tilbakemeldingen. Vi er i sjokk alle sammen og jeg har tenkt masse på dere. En praktisk ting oppi det hele: Vestfold AP fylkessekretær mangler oversikt og vil gjerne ha beskjed om vi vet om noen som er ok. Vil du at jeg skal melde fra at Marte nå er ok?

13:38 (Fra Lise)
Takk, da melder jeg henne videre i systemet. Og si endelig fra om det er noe jeg kan gjøre for deg eller dere.

* 13:38 Telefonsamtale med Stian. Vi avtaler å møtes ved heisene for å gå til kantinen.

13:40 (Fra Karoline)
Tenker på dere. Håper alt går bra. Klem Karoline

13:51 (Fra Stian)
Da sitter vi ved heisene

* 13:53 Tekstmelding til Eva - om hun kan dra bort til kattene og gi dem mat. Instrukser om hvordan hun kan komme seg inn.

14:04 (Fra Nina)
Huff, dette er jo bare helt forferdelig. Er veldig glad for at det har gått bra med Marte, og vi tenker mye på dere. Takk for at vi blir informert. Gode klemmer fra alle oss på tur

* 14:26 Vi var i kantinen for at Stian og Hilde Martine skulle få spise litt. Bjørn Vidar var hos Marte. Sendte tekstmelding:
Legen var her og for sikkerhets skyld så vil de kjøre henne til Ullevål

14:37 (Fra Eva N)
Jeg stikker bort til pusene. Inn skal jeg klare å komme ;) Stor klem

14:47 (Fra Pernille)
(...) Stor klem og varme tanker fra alle oss på Veierland.

14:51 (Fra Henrik)
Si ifra hvis det er noe vi kan gjøre. Mat, hva som helst.

14:52 (Fra Lise og Frank)
Hei May Monica. En ufattelig tragedie. Tenker på dere. Frank og Lise

15:01 (Fra Annette Ø)
Er alt ok med Marte? Har de funnet vennen hennes? Tenker så på dere.

15:06 (Fra Pernille)
(...) Alle samler seg på klubbhuset på Tømmerholt og håper fremdeles på positivt resultat. (...) Klem

15:16 (Fra Cathrine J)
Hei du. Ringte deg og snakket med Stian. Gikk plutselig opp for meg at Marte var på Utøya. Skjønte at hun lå på sykehuset. Du trenger ikke ringe meg tilbake. Ville bare si at jeg tenker på dere og alle gode tanker sendes. Glad i deg. Klem

15:16 (Fra Julie S)
Tenker på dere ... forferdelig grusomt det som har hendt, med Marte ... Julie

15:44 (Fra Eva N)
Pusene matet. :) Naboene holder øye med huset da jeg ikke fikk låst etter meg. Stor klem til dere <3

15:50 (Fra Karina T)
Hei. Ville bare si at jeg tenker på dere. Dette er helt utrolig. Takk gud for at Marte fortsatt er her! Hils henne så mye og si at jeg tenker på henne er du snill. Klem fra meg

16:30 (Fra Runar)
Vi tenker på dere. Hilsen Sølvi og Runar med familie

16:45 (Fra Cathrine S)
Si fra hvis du trenger hjelp til noe. Praktisk eller mentalt

17:31 (Fra Anette L.B)
Hei May-Monica min. Fikk akkurat meld fra Cathrine om det som har skjedd. Jeg er så fryktelig lei meg og kunne ønske at jeg var hos dere nå med verdens beste klem. Er det noe du trenger så kommer jeg med en gang, ikke vær redd for å spørre. Det minste jeg kan gjøre er å hjelpe dere! Glad i deg og gi Marte en stor klem fra oss. Tenker masse på dere.

17:45 (Fra Carina)
Det er godt å høre :) Neida ... hun har tatt det overraskende med ro. Men det hjalp vel stort at Marte ble funnet ganske raskt! Ennå ikke hørt noe om Maria?

17:48 (Fra Anita)
Hei. Ja det er greit. Gi henne en god klem fra meg og Desirée og si at vi er glad i henne. VI tenker på henne hele tiden. Vi tenker på alle dere også, og synes det er så uvirkelig. Klemmer

17:51 (Fra Carina)
Uff ... Krysser fingrene for henne. Send meld når dere hører om henne, samme hvor sent det er. Og hilse Marte massemasse! :)

17:52 (Fra Anette L.B)
Takk for svar, kjære venn! Godt dere alle er der, sammen. Det er det viktigste nå. Sender mine gode tanker til dere. Er der for dere! Klem

17:54 (Fra Cathrine S)
Du aner ikke hvor godt det er å høre det :) nå venter vi bare intenst på hva som skjer m Maria

17:57 (Fra Karina T)
Hvordan føler hun seg?

17:59 (xxx)

18:02 (Fra Karina T)
Uff. Stakkars jente. Det er nok lurt. Hun har nok med seg selv nå. Tenker masse på dere!

18:05 (Fra Runar)
Godt å høre fra deg. Det ble liksom et lyspunkt i det tragiske ... da høres det jo ut som de fysiske skadene ihvertfall er under kontroll og forhåpentligvis helbare ... Vi hører gjerne fra deg, når dere er klare til å fortelle. Mange klemmer til dere alle.

18:08 (Fra Cathrine J)
Takk for sms kjære deg. Vil gjerne komme og gi deg og dere en klem en dag <3. Gi Marte en klem, vi tenker på dere. Er lettet over at Marte er trygg, samtidig er jeg fysisk dårlig og lei meg over dette. God klem

18:10 (xxx)

18:18 (Fra Henrik)
Ok, hold oss oppdatert da.

18:19 (Fra Kine)
Hei! Jeg ville bare si at jeg tenker masse på dere, og at det gikk så bra som det gikk er utrolig. Sender varme tanker og at dere er i hjertene våres. Håper alt er bra med Marte og deg og resten av familien. Varme klemmer fra Kine <3

18:20 (xxx)

18:23 (Fra Lise og Frank)
Dette er helt ubeskrivelig. Ta vare på deg selv og hils Marte.

18:53 (Fra Annette Ø)
Takk for tilbakemeld. Vet dere har nok med dere selv nå. Godt å høre at det går bra med Marte. Men så trist med Maria. Marte trenger masse støtte og trøst nå. Stakkar jente. Vet at du også har det vondt nå vennen. Tenker masse på dere videre :* Gla i deg

19:29 (xxx)

19:34 (xxx)

20:16 (Fra Trude T)
Hei på dere! Ville bare si at vi tenker på dere og på Marte. Ta godt vare på hverandre. Klem

20:19 (Fra Bente J)
Hei Monica. Hørte Marte var med på det grusomme som har skjedd på Utøya ... Håper alt er bra m dere, tenker på dere! Klem Bente

20:43 (Fra Hanne B)
Kjære May Monica . Jeg mangler ord. Vil bare gi dere en klem. Tenker på dere hele tiden. Hilsen Hanne

21:07 (Fra Berit)
Hei vennen min. Tenker på dere alle og håper det går bra m dere alle. Hvordan står det til m Marte. Ta godt vare på dere selv. Glad i dere og er her om du trenger det. Berit

22:10 (Fra Karoline)
Hvordan går det? Har tenkt på dere i hele dag. Håper ting har blitt bedre ...

22:18 (Anita W)
Kjære May Monica. Jeg fikk nettopp det største sjokk og ble samtidig utrolig letta når jeg så på fb at Marte var på Utøya, men at hun var i sikkerhet. Herregud, jeg håper hun har det bra og at dere får all den hjelp dere trenger. Tenker masse på dere og sender et tonn varme klemmer. Ikke nøl med å si ifra hvis det er noe vi kan gjøre. Klemmer fra Anita og Ola

22:20 (Fra mamma)
(...)

22:35 (Fra Anita W)
Helt uvirkelig. Ta vare på hverandre og gi Marte en stor klem fra meg.

24-jul-2011

01:56 (Fra Renate)
Tenker masse på dere. Visste ikke hva som hadde skjedd før nå. Men sender mine varmeste tanker til deg og Marte og resten av familien <3

08:35 (Fra Trude B.L)
Kjære, kjære, kjæreste May-Monica! Herregud! Nå rykket alt mye nærmere. Vi er på hytta. Reiser hjem i dag. Søsteren min kjenner også en av de savnede.

08:48 (xxx)

08:58 (xxx)

09:05 (xxx)

09:10 (Fra Trude B.L)
Vi sier det sånn: Du ringer med når du føler for det. Ok? :)

09:13 (Fra Trude B.L)
Jeg tror jeg skjønner nøyaktig hva du mener. Klem! :)

22 juli

Det er så merkelig hvordan dager som tilsynelatende er som alle andre dager bare er monster i skapet som venter på å sluke deg med hud og hår og spytte ut restene av deg som et markbefengt eple.
Jeg sitter og jobber med en tekst - som vanlig, drikker en kaffekopp - som vanlig, og nynner til en teit låt på hjernen - som vanlig, da en tekstmelding som virker helt ufarlig skal rive teppet bort under beina mine.
"Mamma - er du hjemme?"
Minutter senere vet jeg at noe fryktelig har gått galt i Oslo. Kanskje en gasstank som har eksplodert? Hva ellers kan det være? Bildet av høyblokka med et gapende hull og svart røyk, er så uvirkelig at man må tro det er klippet og limt fra en artikkel fra et krigsherjet land.

Jeg ringer og snakker med Marte min, hun er på sommerleir på idylliske Utøya, og får høre at de har hatt møte om det som har skjedd, og at stemningen er deppa og lei, men at de ellers har hatt det knallfint og koser seg mega.
Nå sitter de på utescenen og skal lade mobilen, før de skal spise. Mor Utøya har lovet at grillene skal tennes. "Jeg må legge på, mamma. Maria skal også ringe, og min telefon virker fremdeles ikke. Jada, vi koser oss. Glad i deg også."

Så går en stund. Jeg trodde det var fem minutter, men det var visst litt lenger. Ikke mye. Så ringer Stian min. "Mamma! Har du fått med deg det som skjer på Utøya?!" Panikken er ikke til å ta feil av, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt irritert. "Stian, nå surrer du. Det er i Oslo at..."
"Nei! Det er noen som skyter! Der ute på Utøya! Har du snakket med Marte?"

Kvalm.

Skynder meg til pcen og stirrer på skjermen uten egentlig å se. Det flimrer for øynene.
"Stian jeg må legge på! Jeg må ringe Marte. Jeg ringer deg når jeg har snakket med henne. "
Svaret hans er mer som et hulk enn ord.

Jeg trykker på anropsloggen, og på "Siste anrop."
... "Abonnenten har slått av telefonen eller befinner s..."
Jeg prøver på nytt og på nytt. Samme motbydelige damestemme. "Abonnenten h..."

De neste tjue minuttene er uklare for meg, men jeg vet at jeg snakket med Martes pappa. Han hadde ikke fått det med seg, han heller. Jeg vet at jeg ropte "Vi må reise dit. Kan vi reise dit? Vi må dra nå!" Jeg snakket med flere på telefonen, det vet jeg, men jeg husker ikke med hvem eller med hvor mange. Jeg ble smått hysterisk hver gang. Marte skulle jo ringe tilbake. Det hadde jeg sendt henne melding om, og jeg måtte holde linjene åpne.

Så sto jeg ute og ventet på å bli hentet. Vi skulle bare dra og hente jentene våre. Marte og Maria. Vi passet på å ha ledig plass i bilen til jenter og bagasje.

Så kjørte vi, og så ut som helt vanlige mennesker på vei et eller annet sted. Som om verden fremdeles var helt vanlig.

Kvalm ...

Utøya - Martes historie

Les historiene til datteren min. Hun er så sterk, min vakre, vakre prinsesse.
Bloggen hennes er her.

Å få barnet sitt i gave på nytt

Den første gangen jeg så deg, den aller, aller første gangen, var du den vakreste, lille bylt av livsvilje og kraft man kan tenke seg. Du skrek av dine lungers fulle kraft, og ingen vet om det var i protest over å bli halt ut i en verden med lys og lyder etter en tilværelse i dunkel varme og hjerteslag, eller om det var i triumf over å ha klart å bane deg vei ut og frem i lyset.
Kanskje du bare ville sove litt til? To minutter til bare?

Å bli kjent med deg, mitt store mirakel nummer to i livet, var som å sitte og bla i en bok skrevet i et samarbeid mellom Jostein Gaarder, Unni Lindell, J.K Rowling med en liten touch av Astrid Lindren. Storebroren din, mitt livs første mirakel, hadde sin fulle hyre med å fotfølge deg, når han da ikke prøvde å henge med kamerater uten å såre deg. Ikke letteste sak i verden for en helt og forbilde. "Mamma, Stian er den beste broren, ikke sant?"

Marte min.
At jeg skulle få livet ditt i gave på ny.
Jeg kjenner gleden over at du lever, sorgen over de fryktelige opplevelsene, tapet av din aller beste venninne i verden. Redselen over det som nesten skjedde.
Helst vil jeg bare holde deg, gi deg følelsen av varme og hjerteslag, la deg føle deg trygg igjen.
Du skal føle deg trygg igjen. Det lover jeg. Med tiden.

Badevektreglene

1. Lær deg å rasjonalisere. Det er mange årsaker å velge mellom: Vekten viser feil, det er den tiden i måneden, du har drukket mye vann for litt siden osv.

2. Vei deg helst alene

3. Vei deg aldri på en mandag, og ikke rett etter at du har spist

4. Ikke bare hiv deg uti, sjekk pulsen først

5. Husk at det bare er et tall

6. Ikke sammenlign med andre

7. Ikke fortvil - digitale vekter kan også vise feil

8. Gå ned fra vekten før du blir svimmel. Eventuell svimmelhet skyldes høyde over havet, ikke det som vises på skalaen.

9. Ring en venn for støtte

10. Bruk alltid en gammel vekt - slingrimsmonnet for selvbedrag er mye større.

Økologisk = bra for naturen ... eller?

Da jeg var innom som snarest hos min lokale kjøpmann tidligere i dag, la jeg merke til at det sto et nytt merke med ferdigfabrikert barnemat i hyllene. Det var jo mest litt flaks, for sånt har jeg ikke kjøpt på mange år (akkurat hvor mange har jeg slett ikke lyst til å tenke på), men de sto nå der på min vei fra ostedisken og frem mot de forjettede sjokoladehyllene, så jeg måtte jo se dem.

Og altså - Økologisk barnemat sto det. Eller noe i den stilen. Og det er jo fint.

Jeg liker at ting er økologiske, og så sant jeg har råd, så kjøper jeg det - særlig grønnsaker. Men disse her, de var embalert i plast. Plast! Plast er jo så vidt meg bekjent det motsatte av naturvennlig. Og da slo det meg - jeg er nok litt treg - at ølologisk er jo slett ikke det samme om naturvennlig. (Jeg har tenkt tanken før altså, la det være sagt, men så tydelig som dette, har jeg liksom ikke sett det før.)

Når jeg går inn på hjemmesider hvor de fører økologiske merker, er det påfallende mange som bruker farger som skal lede tanken hen mot noe som er fint og feiende-naturflott. Man har alle slags beige- og bruntoner, via grått og militærgrønnaktig. Og skal se om jeg ikke har latt meg lure! Pokker, altså.

Enda en barrikade - også jeg som har så vonde knær.

Sukk.

Litt å fylle lommer av tid med

Jeg skal være med på bestemor-swap!

Det går i korthet ut på at man hekler (i dette tilfellet) 15 like bestemorruter og sender til den som administrerer det hele, og i retur mottar man 15 ulike ruter som andre har laget. Man sitter altså igjen med like mange ruter som man hadde, om noen av dere har følelsen av at det ligner kjedebrevene som gikk som en farsott da jeg var liten. Du vet, dem hvor man skulle sende fra seg 3 hubbabubbabiter og få tilbake en million i løpet av en uke.

Og for de av dere som kjenner meg, og lurer på om jeg har blitt sprøyte gæren, og om jeg ikke har nok å gjøre fra før, så kan jeg bare opplyse om at tiden kommer, den går ikke, og når man sitter foran tv om kvelden - for det gjør man jo, så er det hyggelig å ha noe i hendene, og dessuten lærte bestemor meg at man skal ha noe å henge fingrene i. Jeg liker ikke å tvinne tomler.

Men jeg liker å hekle. Så da gjør jeg det, da. Om dere vil sjekke ut dette, så klikk på overskriften, for jeg har endelig skjønt at man kan linke videre der.

Hoho!

God vår og god fornøyelse!

Rollemodell?

Slå opp ordet.
Det finnes ikke i ordboken.
Skal jeg fortelle deg hvorfor? Fordi det ikke er et godkjent norsk ord! Så slutt å bruke det, da! Ordet du leter etter er "forbilde."

Så vet du det.

Fy skam!

Idet jeg skal gå til sengs svinger jeg vanen tro innom et par nettaviser før jeg logger av.
Sjokk og vantro - Maria Amelie er arrestert! Maria som jeg kjenner som et ressursmenneske på alle måter, både gjennom omtale i media og som en viktig person for maskineriet i Slottsfjellfestivalen.

Jeg kan ikke tro det. Det er mulig jeg er i overkant naiv, men jeg trodde virkelig at vi kunne klare å gjøre ting på en annen måte her hos oss.

I følge Marias advokat (i hvert fall i skrivende stund), så får han ikke info fra PU, og frykter at Maria settes på første fly torsdag morgen. Men skam på dem som trodde dette skulle gå upåaktet hen,
Det er dannet en støttegruppe på Facebook. Jeg oppfordrer alle til å melde seg inn. I løpet av den første halvtimen er det allerede kommet inn 1300 medlemmer. Gruppen er her.

Jeg støtter deg, Maria! Stå på!

Fru Lunas fornemmelser for vår

Jeg vet at man skal være udelt glad for våren. Jeg vet det. Og jeg ER glad - veldig glad. Likevel, er det ikke til å komme fra at det finnes skår i gleden.

Hele vinteren gjennom går man og drømmer og fantaserer om å tråkke barbeint over irrgrønn, myk plen. Man drømmer om at denne våren skal det bli en sann overflod i hagen, av stokkroser, riddersporer, akeleier og blomstererter. Det skal yre av av sommerfugler, bier og tykkmagede, dovne humler. Det skal klinge av latter fra unger og russ. Og midt oppi dette skal man (jeg, altså) sitte lett tilbakelent i solstolen, eller kanskje ligge henslengt i hengekøya mens man slumrer litt og av og til nipper til duggfrisk hvitvin, garnert med knallrøde jordbær. Boken skal få ligge pent på sidebordet når man ikke blar fraværende og solsigen i den.

Ha!

Joda, det er grønt, og i overflod. I sånne mengder må det jo bli mykt, men plen - kan man kalle det det?

It's a jungle out there ...

Men om det er mykt aldri så mye, kan man bare glemme å gå barbent, for sannelig myldrer det allerede ...




Hengekøyen jeg hadde tenkt å henge opp må dessuten vente. Stativet knakk nemlig i fjor. Og når jeg tenker meg om, fikk jeg aldri surret meg til å trekke om de flotte, retro solstolene jeg kjøpte på loppemarked i fjor på denne tiden. Men i år skal jeg! Kors på halsen!

Jeg skal plassere de nyoppussede solstolene (så sant jeg klarer å sette dem rett vei) midt oppi åkeren av skvallerkål og en annen, men uidentifisert og innpåsliten ugressplante. Jeg skal ha duggfrisk hvitvin, og jeg skal slumre til barnelatter og humlesurr. Ja, hvis de klarer å overdøve måkeskrikene, da.
Og mens jeg drikker vinen min, skal jeg tenke på nye måter å utnytte ukruttet på, og det skal jeg skrive mer om i matbloggen min. (Link øverst til høyre.) Foreløpig har jeg kokt suppe på det!

God vår!

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv

Hva er det som gjør at man kan sitte og se, kveld etter kveld, på nyhetssendingene om en mor som har blitt sendt ut av landet sammen med barnet sitt, tilsynelatende på grunn av dokumenter som har blitt forsinket i posten, vite at de ikke kan søke tilflukt innendørs uten å risikere fengsling, se at de lider - uten å løfte en finger for å hjelpe?

Jeg tenker på de som er i stand til å hjelpe ved et enkelt tastetrykk.
Jeg går i hvert fall i all min naivitet ut fra at det ikke løftes en finger. Jeg har ikke sett en eneste kommentar fra rett hold om saken. Kan hende har det gått meg hus forbi?

Det jeg har fått med meg, er at enkeltpersoner engasjerer seg. Som fastlegen som reiser ned og prøver å få dem i tale som kan hjelpe. Som Facebookgruppen som stadig får flere medlemmer som ønsker Fathia og sønnen hjem til Norge. Som mennesker jeg omgir meg med, som er opprørte på deres vegne.

Vi lever i et av verdens aller rikeste land. Den dagen vi ble født her, vant vi i et lotteri som langt overgår Lotto hva odds angår. Jeg ser på det som en plikt å hjelpe der vi kan og evner. Dette burde ikke være et problem.

Jeg gremmes.

Reservetanksjåfør

Jeg er en av disse folka, du vet. Som neppe er å se med biff i kurven en uke før lønning. Ikke for at jeg spiser så mye biff heller, det skal være sagt. Det er ikke SÅ godt. Men laks, da. Eller annen fisk. Det spiser jeg gjerne og ofte. Men altså neppe en uke før lønning.

Jeg pleier å si om meg selv at selv om jeg har flere jobber, har jeg likevel mer vett enn penger. I det minste matvett. Jeg er ikke så god på logistikk. Dette med å fylle timene mellom lønningsdagene med akkurat passe utporsjonert pengeforbruk.

Jeg blir alltid like imponert når jeg ser at andre ikke bare klarer det, men dessuten har penger igjen. Men jeg? Jeg klarer jo fint å regne ut at siden jeg har kjørt trettisyv kilometer siden siste tanking, så kan jeg kjøre tretten til, eller egentlig tolv, før jeg setter kursen mot bensinstasjonen igjen, så det er alltids håp i hengende snøre.

Eller det var sånn før i hvert fall. Nå er jo min stakkars Peugeot (med rett betoning, foretrekker jeg egentlig å uttale det Porsche) for lengst reist til de evige jaktmarker, og jeg har tatt pause som reservetanksjåfør.

En - og - to - og tre

- på det fjerde skal det skje

Luftige svev ...

Jeg må nok snart kjøpe en ny bil. Nesten gratis og med stor personlighet. Jeg tror jeg vil ha en rød bil denne gangen, det har jeg hatt før, og den kledde jeg godt. Hvilket merke, sier du? Ikke vet jeg, men jeg får ikke lov av pappa til å kjøpe fransk.

Livet er for kort til å drikke dårlig kaffe

Det er litt pussig, dette med kaffe. Eller egentlig drikke i det store og hele.
Jeg drikker en del kaffe, spesielt de dagene jeg jobber hjemmefra. Jeg er flink på den måten at jeg passer på å spise frokost før første kopp - klok av skade, kan du si - men deretter går det slag i slag.

Jeg lager som regel kaffen selv. Den første koppen er god. Den neste også, egentlig, den er bare ikke fullt så frisk som første. Men altså ikke så verst, antagelig fordi den ikke har rukket å stå så lenge.
Og her er problemet mitt. Eller et av dem, da, om vi skal være litt pirkete. Jeg er nemlig ikke så flink til å helle kaffen på kanne. Det kommer igjen av at jeg ikke er så flink til å helle kaffen ut av kannen når jeg er ferdig med den omgangen, liksom.
Dermed står jeg der med kanne, halvfull av dag(minst)gammel, sur og kald kaffe på kannen. Dersom jeg skal helle den ferske, friske, duftende, nye på kannen, må den tømmes og skylles først.
De som kjenner meg, vet allerede hva jeg gjør i åtte av ti ganger. For de uinvidde, kan jeg fortelle at det ikke er å gå gjennom denne prosessen.
Kaffen blir naturligvis stående på trakteren, og da er det avgjørende å drikke de første to koppene i rask rekkefølge, slik at nummer to altså, i det minste nesten, kan måle seg med nummer en. De som følger etter det, helles innpå av trass. Jeg har jo laget så mange kopper, og jeg kaster ikke ubrukt mat. Kaffegruten kaster jeg, men ikke kaffen. Jo, den siste går i vasken, forresten. Du vet, den som lukter litt ... tjæreaktig, og grunnen til det, er at jeg tror at den har blitt såpass sterk at den kan åpne blokkerte avløpsrør.
Dette er morgenkaffen en hverdag i hjemmet.

Morgenkaffen på jobb drikkes som regel i selskap med skravlesjuke og høylytte (noen av dem) kolleger. Dette er en av de ytterst få gangene kaffekoppen spiller annenfiolin. Det hender sågar at den drikkes stående. Og det skulle bare mangle. Kaffetrakteren på jobben er av anerkjent merke, men jeg toer mine hender. Jeg lager mye bedre dekokt på min gamle Philips enn man kan frembringe på dette uelegante monstrumet. Så den koppen kan bare ha det så godt.

De beste kaffekoppene jeg drikker, er de jeg kjøper som trøst etter hver eneste kiropraktortime. Det finnes en kaffebar innen synsvidde av denne sadistiske mannens kontor. Jeg går langsomt og stivt opp og kjøper min tilmålte dose, emballert i papp, og nyter hver dråpe mens kroppen min langsomt vender tilbake til noenlunde normal positur. De lager byens beste kaffe. Det er jeg hellig overbevist om.
Hm ... Eller det finnes et sted til. Kaffen der er også til å dø for. Den drikker jeg alltid på stedet, og er alltid i selskap med en eller annen lunsjvenn eller -venninne. Selskapet gjør nok kaffen ekstra god, men sånn skal det da også være. De serverer meg min doble latte i tjukke, vide kopper, i stedet for de evinnelige, høye glassene. Jeg tror jeg elsker dem litt for det. Skummet er akkurat passe nestenkremaktig, og legger seg vakkert på overleppen før jeg slikker det i meg. Jeg vet at latte visstnok ikke er moderne lenger, men hva så? Det er så avsindig godt. Nesten sanselig. Ja. Det er det.

Jeg nyter kaffen min. Hver eneste kopp. På hver sin måte.

Gid lykken må gro som gresset bak do

... het det i flere av bidragene i minneboken min i hine hårde dager.
At gresset grodde forrykende fort bak en utedass er vel ikke til å stikke under en stol, men jeg foretrekker ikke å tenke på det. Sånn til vanlig.
Men nå. Nå gror gresset. Vederstyggelig fort. Og det enda jeg ikke har sett snurten av en eneste dør med hjerte på, i hvert fall ikke ute. Jeg hadde nær sagt hjertedør, men det er jo noe annet, og det kan jeg saktens skrive om en annen gang.

Hm ... Hva var det jeg skulle si?

Jo.

Det er noe med sånne gamle ordtak og vendinger som tiltaler meg så veldig. Jeg er kan hende i overkant nostalgisk av meg, men jeg liker dem. De er sagt så mange ganger, og likevel er de ikke klisjeer. Små visdomsord, kanskje kommet på av en eller annen som så seg lei av å slå det hersens gresset. Bak do. Eller som ønsket seg lykken. Eller hadde funnet den og satt og grunnet mens han gjorde det man gjør på sånne steder?

Kanskje var det den samme personen som tenkte at "Ukrutt forgår ikke så lett"? Det kan jo ha vært noen år senere, når lykken hadde kommet og gått flere ganger. Så fikk han kanskje øye på den gamle dassen nederst på gården. Den var nok blitt byttet ut med et nymotens vannklosett, og sto og ble mer og mer vindskjev mens ugresset hadde fått ta overhånd over det tidligere så saftige gresset. Han tenkte sikkert at han burde ha revet det lille huset eller i det minste fjernet ugresset - eller ukruttet, altså, men ga opp før han hadde begynt. For det kommer jo bare tilbake. Saftigere og grønnere for hver gang.
Akkurat som i hagen min.
Det er nesten ingenting som er grønnere enn det. Selvfølgelig bortsett fra gresset på den andre siden av gjerdet.

Pressmidler

Jeg registrerer oftere og oftere overskrifter i stilen "Ga etter for press fra Facebook-gruppe." Dette sier ikke bare noe om hvor stor makt en enkel gruppe på nettstedet har, men gjenspeiler etter mitt syn en økt mulighet for forbrukere og enkeltmennesker til å påvirke ting som betyr noe for dem, enten det nå gjelder Grandiosa uten paprika eller et oppriktig ønske om å sende noen et passende sted. (Jfr. Facebook-gruppen "Send Siw Jensen til Gaza.)

Første gang jeg prøvde å være med på å påvirke noe som helst, var da vi skulle protestere på at løkka der vi lekte og bygde hytte skulle fjernes for nye hus. Vi lagde underskriftskampanje og protesttog. Til ingen nytte, vi fikk tross alt ikke lov til å gå over veien, så det begrenset mulighetene en tanke. Senere har jeg skrevet under på protester og ønsker om det ene og det andre i nærmiljøet, jeg har stilt opp på protestaksjoner og markeringer. Om det hjelper, vet jeg ikke, men det føles godt.

Nå har jeg fått en annen og svært synlig mulighet til å fortelle mine venner og andre som frekventerer det nye mediet, at jeg er opptatt av godt språk, er mot orddeling og for at brusen fra min barndom skal hete Villa Farris, samtidig som de også får vite at jeg ønsker fred i Gaza og og støtter opp om klasebombeforbudet.

Det er et ansvar vi har, dette å passe på hva vi sier.

Vi vet at det står store krefter bak en del ting som legges ut, både på facebook og andre steder på nett, nøye utvalgt, for å gi oss deres godt gjennomtenkte versjon av den aktuelle sak. Det siste eksempelet på dette, er åpenbart det pågående blobadet i Gaza. Begge sider har sine grupper, og enkelte går ikke av veien for å hacke seg inn på motpartens grupper i forsøk på å sabotere.
Jeg kjenner at jeg må venne meg til denne, for meg, nye måten å få informasjon, ekte eller konstruert, rett inn i huset, uten at den har vært innom bearbeidning og kildekontroll. Jeg må være mer våken og kritisk, ikke så impulsiv som man kan være fristet til. Det er så altfor lett å slenge kommentarer rundt seg, uten tanke på konsekvensen. På nettet er alle katter grå, og jeg har rett. Hvem bryr seg om hva jeg mener?
Veldig mange, kan det se ut til, om man skal lese gruppestatistikkene.

Jo - det er sannelig et ansvar vi har, på godt og vondt.

Van(n)vittig tullete

Så nå vet vi det. Uskyldens ansikt sitter på en 48-årig mann fra Tønsbergområdet som for andre gang hevder seg urettmessig utestengt fra byens svømmehall.
Det står å lese i dagens utgavet av Tønsbergs Blad. Jeg må fortelle at jeg ble nødt til å få noen andre til å lese høyt for meg, og at livet mitt nå er forlenget med atskillige timer - jeg har relativt velutviklet fantasi, og så alt klart og tydelig for meg. Badebukse og håndjern ... Trenger ikke si stort mer.
Artikkelen er også publisert i avisens nettutgave. Baluba i bassenget er den treffende tittelen. Dersom jeg finner på å kåre en "Årets overskrift," kommer den til å nå høyt.

Åh, denne evinnelige og/å-problematikken!

At det kan være vanskelig for mange å skille mellom når man skal skrive "og," og når det er passende med "å," det kan jeg svelge, om enn noe motvillig. I hvert fall om det er lenge mellom hver gang man skriver tekster. Dessuten har jeg en viss forståelse for at det kan være vrient å huske når man skal bruke komma før og, siden man først lærte at at man ikke skal gjøre det. I hvert fall var det det første jeg lærte den gangen vi begynte med grammatikk. Jeg tror det var da jeg ble kjent med uttrykket "ingen regel uten unntak." Eller kanskje det var en annen gang.

Det som imidlertid bør være klinkende klart for alle som har norsk som morsmål og som er vokst opp med daglig bruk av språket, er at når man skal bruke ordet "og" i en setning, muntlig altså, skal det ikke uttales ÅG. Det er derfor det i utgangspunktet kan være vanskelig å huske forskjellen. Fordi de uttales likt! Jeg må gå ut fra at de som uttaler "og" som "åg", en eller annen gang har fått en ydmykende melding om at de har brukt det feil skriftlig, og dermed føler at de til evig tid må minne alle og en hver om at de såvisst kan det. Egentlig.

La oss si det i kor: Og og å uttalles likt! Gjenta fra begynnelsen. Fiiint! Dersom du fremdeles synes det er vanskelig å huske, kan du skrive det hundre ganger.

For spesielt interesserte, finnes det flere steder på nett, for eksempel her, hvor du kan gå inn og lese hvis du er i tvil om noe når det gjelder rettskriving eller grammatikk.

Nei, nå altså

Jeg klarer ikke å slutte å lese agurknytt når jeg nå først har begynt. Det kan hende det kommer av min skrekkfascinasjon for tabloidpressens uendelighet av fete overskrifter, hvor den ene slår den andre i hjel.

På VGs nettsider kan man lese en artikkel om at halvarten av femtenårige jenter føler seg tykkere enn de i virkeligheten er, selv om det bare er en femtedel som er overvektige. I artikkelen under, står det å lese at forskere kommer med bekymringsmeldinger om at stadig flere jenter blir overvektige.

Nå er det ikke til å stikke under en stol at overvekt er bekymringsverdig og noe å bry seg om å ta tak i, men jeg er heller ikke i tvil om at jenters syn på seg selv i den tiden vi lever i er minst like usunn.
Det er skrevet side opp og side ned, både i aviser, tidsskrifter og på nettsteder om hvordan reklame korumperer ungdommers syn på hvordan ting skal være. Det er et tegn i tiden, visst, at man skal føle seg unormal og stor om man ikke får presset seg inn i størrelse 36. For min egen del kjenner jeg noen ganger et sting av å bli personlig fornærmet av enkelte moteblogger når de for eksempel kan hevde at klesstørrelsene nå er større enn før, når jeg selv føler det helt omvendt. (Ikke en eneste livsløgn skal en få lov til å ha i fred.) Den aktuelle bloggeren gikk for å handle klær, og tenke seg til, hun som hadde brukt størrelse 36 i hele sitt voksne liv (hun var noe sånt som 22 år gammle), måtte sjokkert konstatere at plaggene hang og slang rundt henne slik at hun måtte finne noe i størrelse 34. Stakkars ...

Og det er da aldeles utgjort at man ikke skal kunne lese om sunne vaner uten at det med det samme skal kobles til slanking og et liv i forsakelse og askese. Hvis det er noe jeg med ett hundre prosent sikkerhet vet, så er det at jeg ikke er skapt for askese.
Jeg skulle ønske jeg trodde at det egentlig hadde gjort en forskjell i hodet mitt dersom mediene skjerpet seg. Indoktrineringen har nok imidlertid pågått for lenge. Jeg vil for alltid sidestille karbohydrater med en liten, trinn, gresk lege, og få iltre grimaser i ansiktet mens jeg stirrer mot kjøleskapet når noen nevner GI, Low-carb og BMI.

I lykkelige stunder tenker jeg at jeg skal begynne å trene. Eller i hvert fall gå fort, lenge og ofte. Det er sunt.
Men det er ikke bare å begynne å gå. Man må ha skritteller for å være sikker på at man har gått nok. (Man går nemlig ikke for mye, det har jeg i hvert fall aldri lest om.) I tillegg anbefales en pulsklokke sånn at man dessuten kan finne ut om man har gått godt nok. Det er ikke gitt hvem som helst å vite, sånn uten videre. Alternativet er å ta pulsen på seg selv med jevne mellomrom under turen, dersom man altså finner den. Jeg finner den aldri før jeg har stått lenge nok stille til å få igjen pusten, og da har jo pulsen gått ned. Det finnes en eller annen idealpuls som man kan regne ut omtrent slik en eller annen (ikke så) vennlig sjel har gitt oss formelen til å regne ut BMI. Hvis man holder idealpulsen på det jevne under turen, vil man forbrenne mest mulig kalorier både da og etterpå. Ser du? Slanking igjen.
Jeg er ødelagt vare.

Jeg forestiller meg at bare ved å tenke på å begynne et nytt og sunnere liv, er jeg i ferd med å oppnå nettopp det. Kanskje jeg endatil har tapt et par kalorier ved å tenke på det? Jeg velger å tro det.
Og inntil jeg får kommet meg ut i friskluften med skritteller, pulsklokke, joggesko og staver, fortsetter jeg å lese Agurktiende.